Krigen i Ukraina ligger som et dystert bakteppe over hverdagen vår, følelsene og tankevirksomheten vår. Avstanden mellom hva som skjer og hva vi kan gjøre med det som skjer konkretiserer seg i en følelse av maktesløshet.
Samtidig ser vi ikke bare de verste, men også de beste, sidene av mennesket i slike situasjoner: Vanlige mennesker som bretter opp ermene for å ta seg av flyktninger, ved å stå på grensen med mat, sette igjen barnevogner ved overgangene til mødre som kommer med barna sine, eller som bandet Skambankt gjør: Tar med turnébussen som de ikke får brukt, til Ukraina for å gi flyktninger en trygg reise. Kommuner hiver seg rundt og klargjør for mottak av et stort antall flyktninger. Lokalt næringsliv står klare til å bidra økonomisk, og signaliserer at de vil tilby arbeidsplasser når det behovet oppstår.
Da flyktningkrisen rullet seg ut i 2015, var engasjementet også stort. Spontane medmenneskelige handlinger som gav det mennesker på flukt trenger: Håp, trygghet og imøtekommelse av fysiske behov.
Med tiden ble man mer avmålt, både politikere og vanlige folk. Det offentlige ordskiftet gjorde det uklart hvem dette var en krise for: Menneskene på flukt, eller mottakerlandene som måtte håndtere stor tilstrømming av flyktninger? Den dag i dag har ordet «flyktningkrise» en ubehagelig bismak blant de som jobber i migrasjonsfeltet, tett på de menneskelige skjebnene.
Vi mennesker har ikke så god empatisk kondis. Det er kortere avstand mellom følelser og handling, enn mellom intensjon og handling.
Derfor har engasjementet vårt i møte med menneskelig lidelse en tendens til å synke, selv om lidelsen er like stor. Selv har jeg sluttet å stole på følelser av den grunn. Jeg har vippset mang en pengegave på trass, fordi jeg har fersket meg selv i å være likegyldig i møte med andres lidelse.
Godhet på trass er kanskje ikke veien å gå. Men at vi trenger å trene opp vår empatiske kondis, til å holde ut og engasjere oss over tid, det er det liten tvil om. For situasjonen i Ukraina og konsekvensene av den, det kan ta tid. Og engasjementet vårt må være mer konsekvent enn vår spontane emosjonelle berøring av saken.
