Jeg har aldri skjønt uttrykket om at motsetninger tiltrekker hverandre. Motsetninger er jo motsetninger av en grunn, om det er av mellommenneskelig eller annen art. Jeg har ingen tiltrekning mot negativitet, alternativ behandling, eller dårlig planlagte arrangementer. Tvert i mot; jeg unngår det aktivt.
Samtidig er jeg ikke helt konsekvent. Jeg avskyr to ting spesielt mye: Å fryse, og å bli overrasket av edderkopper som lusker rundt i huset. Allikevel oppsøker jeg dette på trygg avstand. Jeg ser smale dokumentarer på NRK3 om uerfarne folk som skal overvintre i Arktis ved hjelp av en fyrstikkeske og et ullteppe. Jeg leser om forskning på hvordan edderkopper reagerer på ulike rusmidler (gi dem heller marihuana enn kaffe), og hvordan deres knøttsmå hjerner er programmert med en slags algoritme som lar dem spinne nær perfekte symmetriske spindelvev jeg ikke er i nærheten av å kunne gjengi med penn og papir. Disse avskyelige skapningene er helt fabelaktige. Kanskje kan motsetninger tiltrekke hverandre allikevel.
Offentlige debatter, slik som Debatten på NRK, rommer det samme paradokset. Deltakerne går aktivt inn for å møte motsetningene sine. De stiller med kvessede argumentasjonsrekker for å legitimere og vinne frem med sitt eget synspunkt, og svekke motstanderens. I dette rommet kan man si at motsetninger tiltrekker hverandre, og gudskjelov for det. Det er ikke mange slike rom igjen, hvor vi går inn for å utsette oss for provoserende virkelighetsoppfatninger. Vi leser våre favorittaviser, blokkerer irriterende folk på sosiale medier, og holder oss med våre meningsfeller, som bekrefter for oss at vi er fornuftige og gode mennesker. Vi kunne kanskje hatt godt av å strekke oss litt lenger enn å se smale dokumentarer og lese om ukjente edderkoppstudier, og gå inn i ubehaget med å bryte våre virkelighetsoppfatninger med andres – også når de er dypt provoserende. Meningsbrytningene er et premiss for et fritt demokratisk samfunn hvor alle borgere regnes med – og det er et samfunn jeg ønsker meg.
