Disse nyansene i språket vårt kan virke uviktige eller litt irriterende.
Disse nyansene gjør imidlertid en stor forskjell. Våre ord har makt. De har makten til å skape et offer eller en overlevende. Anti-slaveri-feltet, senere anti-menneskehandel-feltet, ble etablert av et ønske om frihet og likeverd for alle. Dette radikale perspektivet ga et språk som kunne avsløre undertrykkende strukturer som devaluerte noen mennesker ved å nekte dem deres grunnleggende rettigheter. Etter hvert som dette feltet utviklet seg, har hovedsamtalen handlet om prostitusjon, kriminalisering og redning av dem som vi ser som sårbare mennesker. Vi har innført et barmhjertighetsspråk som har erstattet den rettighetsbaserte verdien av likhet og myndiggjøring. Vi må ta samtalen om slaveri og menneskehandel tilbake fra å redde ofre fordi vi ønsker å gjøre godt, til å handle om det politiske spørsmålet om hvordan vi slutter å nekte mennesker deres grunnleggende menneskerettigheter.
Mange sier «Jeg vil være en stemme for de stemmeløse». Og selv om det er gode tanker, er det ikke nødvendigvis positivt i alle situasjoner. Vi kan skape rom slik at disse stemmene blir hørt – ved å oppmuntre folk og regjeringer til å lytte. Men det handler ikke om å snakke på deres vegne. Disse menneskene har en stemme, men vil vi høre på dem?
Når vi vil støtte mennesker i en sårbar situasjon, er det viktig å se på de grunnleggende årsaker, der feilen ofte ligger i strukturene. Det starter med å velge hvilke ord vi skal bruke. Og ordene våre har makt til å forandre verden.
