Et av de beste argumentene for ytringsfrihet og demokrati er at vi kan hjelpe hverandre til å korrigere kursen. Det er som på skitur i påskefjellet. Kanskje er det bare en av oss i følget som kan litt om skredfare. Vi stoler på henne når hun varsler oss, og slik kan vi med en enkel liten justering av ruta forhindre en tragisk ulykke.
Men hva om advarselen kom fra den litt sprø onkelen ingen tok seriøst?
I den offentlige diskusjonen kommer det også mange advarsler om ulike områder der vi som samfunn bør korrigere kursen.
Nettopp fordi vi har ytringsfrihet og mange slipper til, må vi også vurdere alt som kommer med et kritisk blikk.
Derfor får noen advarsler stor vekt, andre får mindre. Men det er ikke bare innholdet og troverdigheten i truslene vi vurderer. Vi vurderer også avsenderen.
Da Tyskland ble gjenforent i 1990, innledet man et gigantisk sosialt eksperiment. Et folk som egentlig hørte sammen, med familie og slekt på begge sider, skulle gjenforenes etter 40 år med fullstendig frakobling. Ikke minst skulle også økonomi, velferdsordninger og arbeidsliv flettes sammen slik at det ble ett samfunn og ett nasjonalt fellesskap.
Ved 30-årsmarkeringen i 2020 var det mange som påpekte at dette ikke har gått så bra. Ikke minst ble det en brå overgang til vestlige markeder, økonomi og kultur i det gamle Øst-Tyskland. Resultatet er at det på mange måter fortsatt er et delt Tyskland, med misnøye, opplevelse av fremmedgjøring og manglende tillit i det gamle øst. Det kan blant annet leses av på oppslutningen om det høyrepopulistiske partiet Afd.
En av Tysklandsekspertene som NRK intervjuet ved markeringen, pekte på at det utover 90-tallet kom klare advarsler om nettopp disse svakhetene i gjenforeningsprosessen. Det var bare et problem: Advarslene kom i stor grad fra de tidligere kommunistene. Og hvem ville vel høre på dem?
Viktig advarsel, men fra feil miljø.
Nå står vi overfor det som kalles en klimakrise, men vi ser mer og mer at det er en natur og ressurskrise. Jeg tror vi hadde vært bedre stilt i dag, om vi hadde hørt på de sterke advarslene som kom på 70- og 80-tallet.
Problemet var at de fleste av disse advarslene kom fra folk som målbar en systemkritikk mot samfunnet på mange plan. Mange var sterkt kritiske til kapitalismen og privat eiendomsrett, de var ganske naive og bygde litt for mye på idealistiske og romantiske drømmer om hvordan samfunnet kunne styres, og mange var så systemkritiske at det var vanskelig å få gode diskusjoner om veien videre.
Men herfra kom det ganske presise advarsler om noe mange andre så altfor sent.
Jeg lurer på om det samme er i ferd med å skje med bio- og genteknologiens raske utvikling. Nylig gikk tusen eksperter og ulike ledere i sentrale posisjoner ut og ba om pause i utviklingen av kunstig intelligens. Det er nok gode grunner for det, men kanskje minst like god grunn til å reise det samme spørsmålet for bioteknologien.
De nye teknikkene som utvikles nå, kan ikke bare helbrede sykdom, men endre menneskeheten som art på uopprettelig vis. Og når det er ikke er mulig å trekke grensen mellom helbredelse av sykdom og det å konstruere «bedre» mennesker, er det også nesten umulig å stanse utviklingen uten et kraftfullt internasjonalt politisk engasjement.
Det er bare et problem: De som advarer er først og fremst konservative kristne. Mange ønsker ikke å være på lag med disse.
Det er nyttig å se seg i speilet av og til. Det kan for de fleste av oss være ganske så irriterende å innrømme at folk du vanligvis er sterkt uenige med, har noen viktige poenger. Og enda verre, å innrømme at jeg har noe å lære av dem – og korrigere min egen oppfatning.
Jeg henter to lærdommer ut av denne fredagsrefleksjonen, om hvordan vi snakker og om hvordan vi lytter.
Jeg innser at mange styres av forutinntatte holdninger, og jeg vil forsøke å være nøye med hvordan jeg formidler mine synspunkter. Jeg vil forsøke å formulere meg slik at jeg ikke bekrefter fordommer, men heller slik at jeg, i hvert fall av og til, kan manøvrere budskapet mitt forbi disse barrierene.
Når jeg lytter, vil jeg øve meg på å ikke kaste alt enten i containeren for brennbart restavfall eller gjenbruk, avhengig av hvem som snakker. Jeg vil heller forsøke å sortere slik vi gjør på gjenvinningsstasjonen; dele opp argumentene i mindre deler for å se hva som er hva: Dette kan jeg bruke, dette kan jeg kaste, dette kan jeg demontere for å bruke deler av – og noen deler tar jeg alltid med meg hjem av ren nysgjerrighet.
Med ønske om en ettertenksom og lyttende fredag!
