Vi mennesker har som kjent en tendens til å overvurdere hva som vil skje på ett år, og tilsvarende undervurdere hva som kan skje på ti år. Det gjelder også konsekvensene av COVID-19.
Alle vil ikke sitte på hjemmekontor når pandemien er over. Få vil gå med masker bare de blir forkjølet.
Men kriser som COVID-19 skaper naturligvis endringer, og nå skal det tas mange valg som avgjør hvor store disse endringene vil bli. Dette kommer i tillegg tiler ved siden av alt pandemien allerede har bidratt med av økt tempo på en rekke samfunnstrender som digitalisering og det grønne skiftet.
Endringene er langt ifra bare positive eller trivielle. President for den Europeiske Sentralbanken, Christine Lagarde sier i en artikkel hos World Economic Forum at “Young people are at risk of becoming a lost generation if we don’t get the policy mix right.”
Men dette handler ikke bare om unge som har fått mindre undervisning, mindre sosial kontakt og et vanskelig jobbmarked. For å håndtere krisen har de fleste land brukt enormt med penger, noe som betyr at vi står overfor en potensiell gjeldskrise. Som kommentator i Forbes, Yuwa Hedrick-Wong nylig skrev “A public sector debt tsunami is coming. If not dealt with effectively, it could do even greater damage than Covid-19.”
Myndighetene i de ulike landene har hatt et stritt år. Det krever et sterkt og godt lederskap å stå gjennom slike kriser som det COVID-19 har vært. Men det blir enda viktigere fremover.
Den store lederskapstesten kommer nå. Hvordan skal økonomien henge sammen etter den massive pengebruken? Hvor skal (ufaglærte) mennesker arbeide i en verden hvor mange arbeidsplasser har gått tapt og de nye som skapes stort sett krever mye kompetanse? Selvsagt må vi fortsette å bidra til å motvirke konkurser også i månedene fremover, men spørsmålet om hva vi gjør etterpå kan bli enda viktigere.
Uten godt lederskap vil det som kommer etter korona fremstå langt verre enn selve pandemien.
