Det jeg lærte aller mest av pandemien, er hvor ufattelig stort behov jeg har for å møte andre fysisk, i samme rom. Og hvor isolert jeg føler meg på digitale møter. Å Facetime med nære og kjære kan være fint, men ofte bare øker det lengselen etter å møtes på ordentlig.
Men hva ligger egentlig bak dette? Hva er det vi begjærer når vi lengter etter fysiske møter? Jeg snakker ikke om det seksuelle, men om de hverdagslige og enkle møtene.
Som en dag i mai, da nedstengningen var på sitt strengeste, og jeg møtte en venn utendørs på en benk. Ved siden av hverandre i varmen av samme ettermiddagssol føltes det som om kroppen drakk av nærheten fra en annen. Dype slurker av fysisk nærvær.
Hva handler dette om?
Jeg tenker at det viser hvor dypt relasjonelle vi er. Når vi møtes utveksler vi ikke bare informasjon, men vi tar imot og gir av oss selv. Og dette er større enn ord, som vi jo kan utveksle på avstand.
Ja, det finnes øyeblikk der bare følelsen av en annens nærvær tar oss nærmere personen enn hva noe han eller hun sier kan gjøre.
At nærvær kan virke sterkere enn ord, minner oss på at vi er mer enn hva vi kan sette ord på. I religiøse tradisjoner beskriver man Gud som et vesen som går utover det som ord kan beskrive. Men et stykke på vei gjelder det samme mennesker.
Mennesket er et mysterium som sprenger språkets grenser.
Vi aner det når vi møtes – i blant er det aller klarest i det ordløse samværet.
