Gjesteskribent Anna Serafima Svendsen Kvam er bekymret i Aftenbladet 19.8 . Hun ser «små tegn i tiden som vitner om unges lengsel etter fastere rammer enn det den moderne, liberale samfunnsordenen tilbyr alene». Gjesteskribenten peker på at flere og flere unge søker til kirken og tradwife-trenden. Hun har registrert den nykonservative renessansen blant unge menn og noe som kan minne om en seksuell motrevolusjon.
Årsaken til Svendsen Kvams bekymring er unge menneskers tendens til å lete i fortiden etter svar og rammer. Gjesteskribenten kjenner «et visst konservativt drag i sensommerlufta» og har registrert en økende «dragning mot tradisjon, religion og konservative idealer».
Jeg deler ikke Svendsen Kvams bekymring. Å skue bakover trenger ikke å være en flukt inn i vanens rolige farvann eller ensbetydende med intellektuell sløvhet. Å se bakover kan være livgivende, revitaliserende og skape grobunn for nye perspektiver.
Det var jo nettopp tilbakeskuelsen som banet vei for universiteter, romerrett, renessanse og gjenfødelsen av den antikke kunsten og filosofien. Alt dette bidro på avgjørende måter tilopplysningstiden og modernismen som Hegel er en eksponent og som Svendsen Kvam refererer til.
Grunntonen i en konservativ tankegang er takknemlighet. Takknemlighetens stammer fra den arven forfedrene har etterlatt oss. Fra Europas katedraler kan man ennå høre ekkoet fra kristentroen med dens religiøse visjon som la grunnlaget for våre lover, menneskeverdet, tanken om likeverd, det monogame ekteskapet og kjernefamilien og mye mer. Menneskerettigheter, demokrati, vitenskapelig metode, arkitektur, kunst og musikk.
Den vestlige sivilisasjon er en skattekiste. Her er det mye som er verdt å gi videre til neste generasjon. Dette er konservatismens kjerne.
Svendsen Kvam reduserer generasjonenes oppsamlede visdom og de religiøse dogmene til lenker som har gjort oss ufrie. Om man tenker om fortiden at den bare er noe som har forårsaket for trange kjønnsrollemønster og gitt oss strikte kyskhetsidealer som vi nå må rydde opp i, så er dette et mye bedre eksempel på intellektuell latskap enn ungdommens angivelige dragning mot de gjengrodde stier. Dette er ignoranse og på samme tid overmot i tredje potens .
Å tro at de som har levd før oss ikke kan gi hjelp til å navigere inn i vår egen tid vitner om et skremmende fravær av troen på dannelse og en grundig nedvurdering av skuldrene som bærer de trygge bæremeisene vi sitter i. Det ligner overmotet til Suverin Suveren som ikke trenger råd fra erfarne fjellfolk ettersom han vet best selv.
Bibelen, eventyrene, mytene, sagaene, skjønnlitteraturen, her finnes en oase av erfaring og visdom. Dette er selve grunnlaget for vår tenkemåte, vår moral og virkelighetsforståelse. Om unge begynner å drikke fra disse kildene, vil det etter mitt syn være et stort håpstegn.
«Der kaos og forvirring truer, venter mulighetene», skal den sveitsiske psykologen Carl Jung en gang ha sagt. Kaos oppstår når samfunnet mister de moralske kildene av syne. Dette kaoset er utmattende og farlig, men representerer samtidig paradoksalt nok et slags håp. Frustrasjon, fortvilelse og forvirring kan ifølge Jung være et godt jordsmonn for det spirende håpet. Når desperasjonen tiltar og kreftene tar slutt, begynner man å lete etter løsninger og medisin. Kanskje er det heller dette som er tendensen.
Mange unge opplever ikke den seksuelle revolusjonen som frigjørende, men forvirrende. De har selv fått føle konsekvensene av den tradisjonelle familietankens oppløsning. De er generasjonen som har sett relativismens konsekvenser utspille seg like foran øyene sine. Ikke alle ser det å gå fremtiden i møte med FNs bærekraftmål og individenes løsrevne rettigheter som eneste håp.
Dragningen mot verden av i går kan vel så gjerne handle om at flere og flere unge ikke lenger har tro på at hver generasjon selv skal definere rammene for tilværelsen. Flere faktorer tyder på at troen på at høyeste instans er individets frihet og våre subjektive oppfatninger er i ferd med å avta. Kanskje er man på nippet til å erkjenne at mennesket trenger noe større enn seg selv.
Mange unge er slitne av å skue innover i seg selv etter svar og rammer. Tenk om det finnes slitesterke rammer, tradisjoner og livsrytmer fra de som har levd før oss? Hva om det vi nå ser er fornemmelsen av at man har mistet noe på veien mange unge sitter igjen med fremfor en en sløvende minste motstands vei tilbake til tradisjoner og frihetsinnskrenkende religiøse dogmer slik Svendsen Kvam indikerer?
«Vi ønsker alle fremskritt, men om du er på feil vei, så er det å snu og gå tilbake til den riktige veien det mest fremtidsrettede å gjøre. I så tilfelle er det de som snur raskest som er de mest fremtidsrettede», skriver C.S Lewis. Det Svendsen Kvam kaller en nostalgisk konservativ dragning mot idealer og religiøse dogmer fra fortiden kan være fremskrittet i forkledning. Det er nemlig ikke bare på fjellet det kan lønne seg å snu i tide.
