Det er et lysere bilde som er nyansert

Kristenretten tegnet ingen rett linje til demokratiet, men ga oss verdier og vaner som er blitt selvfølgelige, som former våre reflekser, sitter i blodet. Vi tror de er allmenne og naturlige, mens de egentlig springer ut av en revolusjon. 

Geir Olav Meling skriver i Bømlonytt 15.5. at det «treng ein nyansering» å hevde at kristenretten er «eit frempek mot demokratiet slik vi kjenner det». Imidlertid blir hans eget bilde for ensidig mørkt. Meling synes lite kjent med hvor mye historikere har avslørt myter og bidratt med viktige nyanseringer. 

Et frempek er noe annet enn en rett linje. Kristenretten bygget selvsagt ikke en E6 til Eidsvoll. I stedet innledet den et viktig brudd med vikingtidens selvfølgeligheter, et ætte- og slavesamfunn med stor vekt på ære og hevn. I stedet for å nyansere, bekrefter Meling rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sundes poeng om hvor vanskelig det er i dag å forstå hvor radikal endringen var: 

«Fram til den tid var styrke og makt gode i seg sjølv, og makt gav rett. Men med kristninga vart makt og rett skilt – rett var noko som sprang ut av Guds vilje og ikkje av forhold mellom menneske. Dermed vart herren si makt over trælen redusert, og til slutt var denne forma for slaveri avskaffa. Fedre og brødre si makt over kvinner vart redusert, og ei kvinne skulle etter kvart til dømes samtykkja ved ekteskap. Den rike si makt over den fattige vart redusert, og etter kvart fekk ein innført ei almisseplikt. Og hemnretten, sjølve grunnpilaren i rettssystemet, vart erstatta av kongen si plikt til å sikra Guds fred». 

Individer og intensjoner kom stadig mer i fokus. I stedet for å stille ætten til ansvar, ble ansvaret personlig, med vekt på samvittighet og bekjennelse av skyld, nåde og tilgivelse. 

Når ættens makt også svekkes av lover som forbud mot søskenbarnekteskap i inntil syv ledd, formes samfunnet mer og mer av tillit og bånd mellom enkeltpersoner. Alt dette gir nye selvfølgelighet som ikke bare peker fremover mot demokratiet, men kan være en forutsetning for at det ble bærekraftig. 

Med innføringen av tiende til kirken får vi et nytt frempek, til velferdssamfunnet. For fjerdeparten gikk til de fattige, noe som hadde vært uhørt i et vikingsamfunn.

Kristenretten tegnet ingen rett linje til demokratiet, men ga oss verdier og vaner som er blitt selvfølgelige, som former våre reflekser, sitter i blodet. Vi tror de er allmenne og naturlige, mens de egentlig springer ut av en revolusjon. 

Dermed blir Melings ensidige bilde av modige tenkere som talte kirken imot og førte oss ut av en mørk middelalder en avsporing, selv om det hadde vært sant. 

For bildet er blitt nyansert, til dels mye. Middelalderen er langt viktigere for å skape en god utvikling enn sitt rykte, og også den senere historien forstås langt mer mangfoldig. 

Meling trekker frem en biskop som på slutten av 1800-tallet protesterte mot kvinners stemmerett. Han nevner imidlertid ikke at vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge hundre år før ikke nølte med å gi kvinner lederansvar. Han nyanserer ikke med at Misjonsforbundet ga alle over 17 år stemmerett fra starten i 1884. Vi får ikke vite om tilsvarende i Søndagsskoleforbundet (1889) eller Det Norske Misjonsselskap (1904) med 900 foreninger for begge kjønn, støttet av 3.500 kvinneforeninger. 

Behovet for nyanser blir ikke mindre når Meling hevder at kjente navn som Copernicus «våga knapt leggja fram sine resultat». For dagens vitenskapshistorikere har tatt grundige oppgjør. Store Norske Leksikon (SNL) avviser dermed «den utbredte feiloppfatning» at Copernicus holdt tankene sine skjult i frykt for kirken. I realiteten var tankene kjente og kirken positiv. En kardinal tilbød seg til og med å sponse utgivelsen, men Copernicus nølte i frykt for at andre astronomer skulle ta ham i regnefeil. 

Også Galilei-saken har trengt nyanseringer. Reaksjonene skyldtes ikke «nye tanker om astronomi». For dette var en tid med mange slike, men ingen bevis. Den katolske kirkens holdning var dermed klar: Beskriv dem som regnemodeller, men ikke påstå at de er sanne. 

På slutten av 1500-tallet var rundt ti modeller i omløp, uten at det var mulig å avgjøre hvilken som var sann. Det ble ikke enklere selv på Galileis tid med teleskoper. Dermed fikk han også motbør fra astronomer som med rette avviste at hans modell var bevist. 

Som for Copernicus finnes spennende fagstoff som virkelig har nyansert bildet, også om kirkens rolle og reaksjon. 

Det er dessverre ikke plass til å nyansere alt hos Meling, men det stemmer heller ikke at Kirken og konger styrte Norge som enevoldsherskere i middelalderen og «langt inn i nytida». Vi var stort sett et valgkongedømme med makten delt mellom kongen, adelen og kirken i et riksråd. Mye endret seg med reformasjonen og i Danmark-Norge ble det såkalt «opplyste eneveldet» innført med Fredrik III i 1660, nærmest som et statskupp, nettopp «i nytida».

En nyansert fremstilling av opplysningstiden i Norge kommer vanskelig utenom vår første geolog, første ornitolog og første nasjonaløkonom, Erik Pontoppidan (1698-1764). Som biskop i Bergen opprettet han en lærerskole som også underviste i fysikk og matematikk. Hans verk om Norges naturlige historie med oversikt over naturressurser ble til stor nytte for næringslivet.

En annen biskop, Johan Ernst Gunnerus (1718–73), var kanskje den viktigste ildsjelen bak Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I stedet for å bremse vitenskap, oppfordret han prestene til å skrive artikler til alles beste og på et språk folk forstod. Han skrev selv 40 om alt fra mineralstudier til økonomi. Hans avvisning av sjøormen er en oppvisning i kritisk tenkning.

For å nevne bare noen spredte eksempler på nyansering. 

Historikere ser til dels store feil og mangler i den ensidig mørke fortellingen så mange er vokst opp med. Alle nyanseringer og avslørte myter gir grunnlag for en langt mer balansert fortelling – noen steder ganske motsatt av hva vi har trodd. 

Historien er mangfoldig med frempek mange steder. Hvor og hvorfor, kan og bør selvsagt diskuteres. Men det er ingen grunn til å diskutere om tusenårsjubileet for kristenretten er viktig.

Først publisert i Bømlonytt, 21.05.

Personbilde av Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen er rådgiver i Skaperkraft. Han er utdannet sivilingeniør og arbeidet i mange år med innovasjon i Telenor. Davidsen har skrevet en rekke artikler, notater og bøker og …

Anbefalte artikler

Daniel Joachim Kleiven ser mye positivt med AI, men ser også grunn til bekymring. Ikke av AI i seg selv, men menneskene som bruker det med onde hensikter.
Av Daniel Joachim H. Kleiven
Publisert 19. februar 2024
Digitalisering har erstattet lærebøker, papir og blyant. Men i dag øker skepsisen.
Av Joel Samuel Halldorf
Publisert 16. februar 2024
Del innhold