Standarden for en vanlig hverdag i Norge i dag, er at tiden alltid er litt knapp. Det er alltid noe mer vi gjerne skulle hatt tid til. De tingene vi må rekke krever allerede litt for mye – for mye tid og for mye krefter. Når tiden er knapp er gjerne energien det også, fordi det er ikke rom for hvile mellom slagene.
Med travle hverdager rekker vi kanskje mye. Men til hvilken pris?
Professor i psykologi Per-Einar Binder mener at slitenhet er den nye folkesykdommen i Norge. Selv har jeg alt for mange venner som er eller har vært utbrent – og jeg er ikke en gang 30! Emosjonell utmattelse, mangel på energi og motivasjon, stress, overbelastning og depresjon er vanlige symptomer på utbrenthet. Har du vært der? Kanskje du er der nå?
Å leve med slike følelser kan ofte prege ens relasjon til andre også. Man trekker seg kanskje tilbake sosialt og man tåler gjerne mindre i møte med andre, så man blir lettere sint og såret.
Burde vi fortsette å leve som vi gjør hvis det tærer på vår helse, vår glede og våre relasjoner?
Med travle hverdager rekker vi kanskje mye. Men rekker vi det som er viktigst for oss?
Min mann og jeg har pratet en del om at vi ikke ønsker å jobbe 100%. Grunnen til det, er at vi opplever at viktige verdier neglisjeres når jobben sluker for mye av vår tid og energi. Det er så lite til overs av oss etter arbeidstid. Lite til overs til hverandre, hvile, kreativitet og intensjonalitet. Når energien går tom blir vi svake for fristelser og dårlige prioriteringer, og vi makter ikke å leve slik vi egentlig vil. Da velger vi å underholdes av TV i stedet for å lære av bøker. Vi velger latskap over trening. Vi velger isolasjon over fellesskap. Vi velger egoisme over nestekjærlighet.
Burde vi fortsette å leve som vi gjør hvis det går på bekostning av måten vi egentlig vil leve?
Standarden for en vanlig hverdag i Norge i dag, er at tiden alltid er litt knapp. Ettersom dette er standarden, er det lett å tenke at det bare er sånn livet er i den moderne verden. Men må det være sånn? Burde vi akseptere en standard som robber oss for god helse, glede, gode relasjoner og en hverdag med overskudd?
Hastverkets høye pris burde få oss til å stille noen kritiske spørsmål – både individuelt og kollektivt. Vi må snakke om vi vil ha en kultur og en politikk som bidrar til hastverk – og hva vi kan gjøre med det. Og vi må se på våre egne liv og stille spørsmål om tempoet vi lever i er til gagn eller tap – og våge å gjøre noe med det.
