Stilen vi skrev om hvordan det var å leve i fremtiden manglet ikke flybiler, romfart og automatiske hus, enten vi skrev den på 2000-tallet eller i 1971.
Felles for mange fortellinger er at de forlenger dagens konflikter, trender og teknologier – og regner med at utfordringer løses. Slik G.K. Chesterton skrev for over hundre år siden, hopper vi fort over de store problemene og konsentrerer oss om de små. Vi diskuterer lenge og vel om alle skal få levert sin rettferdige andel av godene «med luftskip eller med ballong», men hopper fort over at noen vil ønske mye mer enn de trenger og er villige til å bryte mange slags regler og lover.
Vi løser ikke alle grunnleggende problemer med teknologi. Vi bør ikke ta etter land der makthavere bruker sosiale media og overvåkningsteknologi til å kontrollere oss. Vi bør heller ikke la oss styre av skiftende grupper som ønsker å presse, kansellere eller si opp, alle som ikke mener det de bør mene akkurat nå.
Tankekontroll som i George Orwells 1984 er heldigvis ikke et ideal noen så langt har gått til valg på.
Skal vi forstå og forme fremtiden, må vi forstå fortiden – og fortidens drømmer om fremtiden. Mark Zuckerbergs løfte om å etablere et digitalt Metaverse der vi samhandler som figurer i et dataspill, som avatarer i en kunstig virkelighet, finner vi i science fiction fra mange tiår tilbake.
Det er ikke tilfeldig at den så ofte tegner drømmen som et mareritt. For her mangler ikke utfordringer, enten visjonen er mest håp eller hype. Hvilke regler skal følges? Hvem eier dataene? Hva når de misbrukes? Hvordan unngå sikkerhetshull? Hvem vinner kappløpet mellom autoriserte eksperter og hackere fra mafia og myndigheter vi ikke liker å sammenligne oss med?
Hvordan bevare vår frihet, når teknologien gjør det lett for menings- og maktsterke aktører å begrense den?
Fortiden handler ikke bare om mindre eller dårligere teknologi. Den handler om verdier og veivalg, midt i et kaos av hendelser og katastrofer, forbrytelser og flaks, intriger og maktkamper. Der vi langt fra alltid oppfører oss som vi bør. Noen ganger aller minst når det er vi som bestemmer.
Skal vi forme fremtiden, må vi være realister. Det blir vi av å kjenne fortiden.
