uristen Anine Kierulf argumenterer godt i Aftenposten for at det er mulig å forby koranbrenning, men understreker at det er en svært dårlig løsning.
Å brenne bøker kan være krenkende, tåpelig eller bevisst provoserende, men det er krevende å gi slike opplevelser avgjørende betydning: «I alle fall hvis vi skal ivareta alle de tre begrunnelsene ytringsfriheten har i Grunnloven: Sannhetssøken, demokrati – og individets frie meningsdannelse».
Bakgrunnen er enkel. Det er nettopp ytringer vi virkelig ikke liker som trenger å vernes.
Men er ikke bokbrenning et kjennetegn på autoritære eller totalitære regimer? Historien har da vist at det starter med å brenne bøker og ender med å brenne mennesker.
Ja, men det er forskjell mellom regimer som vil undertrykke innbyggerne og individer som vil markere avstand til regimer, ideologier eller annet de oppfatter som skadelig eller nettopp undertrykkende. At makthavere brenner bøker, gjør det enda viktigere å tillate enkeltpersoner å gjøre det samme.
Det betyr ikke at bokbrenning bør heies frem. For det er svært gode grunner til ikke å brenne bøker.
Grunnene er ikke forhold som handelsboikott, sterke protester eller trusler om terror fra grupper som opplever seg krenket.
For det første er et bål en uklar ytring. Det er en symbolhandling som vanskelig kan stå alene. Motivet må forklares, og vi er tilbake til ytringer med ord. Selv om også de kan være krenkende, tåpelige eller provoserende, er de godt dekket av ytringsfriheten, bortsett fra noen former for hatefulle ytringer.
For det andre virker det mot sin hensikt. I stedet for å skape forståelse for hvorfor man brenner, kan man skape sympati for de som opplever seg krenket – og boken de holder hellig.
For det tredje undergraves den offentlige samtalen. Det gir ikke mer rom til informerte samtaler om saken man vil fremme. Tid og oppmerksomhet rettes i stedet mot selve formen, brenningen.
For det fjerde leder ikke bokbål oss ikke i retning av sannhet, demokrati eller individets frie meningsdannelse. Bokbrenning er på mange måter det motsatte av hva demokratier trenger. Det begrunner ingen sannheter, og gir ingen nye innsikter i hva man bør mene.
Skal man kritisere Koranen, Bibelen eller andre skrifter noen holder som hellig, er det bedre å bruke ord. Det gir også en annen fordel: Kritikken kan besvares i reflekterte samtaler, kanskje kan de til og med gi innsikter som kan endre holdninger og handlinger i positive retninger, enten man støtter eller stempler slike tekster.
Skal du fremme en sak, bør du ikke brenne bøker.
