Et sikkert vårtegn i den politiske gullfiskbobla er budsjettforhandlinger. I år som i fjor ligger størrelsen på bistands-budsjett på forhandlingsbordet og debatten er akkurat like unyansert som den pleier å være.
Norsk bistand har høy oppslutning[1]. Det er ikke rart. Mange av oss som er så heldige å vokse opp i Norge kjenner på et moralsk ansvar overfor de som ikke er like heldige som oss. Som en liten og åpen økonomi er Norge tjent med økonomisk vekst i resten av verden.
Det har gjort at selv om Norge er et lite land, er vi en stor bidragsyter til internasjonal bistand. I 2021 ga Norge omtrent 40 milliarder kroner i bistand. Det er en mye større budsjettpost enn for eksempel politiet. Likevel, alle som følger det norske nyhetsbilde med et halvt øye husker at politireformen var langt mer debattert enn om utdanning eller miljø skulle prioriteres på bistandsbudsjettet.
Med mer eller mindre ujevne mellomrom blusser bistandsdebatten opp i Norge. Det gjør den som regel fordi et politisk parti ønsker eller har forsøkt å saldere statsbudsjettet med kutt i bistand. Det gjør at debattene vi faktisk har om bistand som regel kun er knyttet til størrelsen på bistandsposten i statsbudsjettet.
Det er synd at en så stor og viktig del av det norske skattebetalere bidrar til går under radaren til både presse og politikere. Norsk bistand har endret seg mye de siste årene, men det har virkelig verden også.
Under pandemien var vi her i Vesten redde for smitte. Det vi burde vært like redde for var de enorme økonomiske og sosiale konsekvensene pandemien hadde for hele verden. For selv om ikke så mange som vi fryktet døde av korona i utviklingsland så var konsekvensen av nedstigningen likevel fatal for mange.
Ifølge Verdens økonomiske forum har prisen skolebarn i utviklingsland måtte betale for pandemien vært høy. 38 millioner barn har ikke tilgang til skole. Fra pandemiens start har barna mistet 1,8 trillioner med skoletimer. Det er dramatisk og et stort tilbakeskritt for verdens utvikling. Debatten jeg skulle ønske vi hadde nå er hvilken type bistand som best kan demme opp for den tapte undervisningen.
Om Norge bruker litt mer eller litt mindre enn FNs mål om 1% av BNP er ikke det mest vesentlige for om vi lykkes med bistands-målene våre. Det vesentlige er hvordan vi innretter bistanden på en måte som gjør at vi sikrer økonomisk utvikling på en bærekraftig måte for verdens fattige, og ikke minst på en måte som gjør at hver krone blir brukt mest mulig effektivt.
Amalie Gunnufsen er denne uken gjesteskribent i Kort på fredag. Gunnufsen er bystyrerepresentant i Kristiansand. Hun er også medlem av arbeidsutvalget i Agder Høyre og vararepresentant på Stortinget for Agder.
[1] https://www.ssb.no/offentlig-sektor/artikler-og-publikasjoner/holdning-til-bistand-2021
