Under koronapandemien florerte tegninger av regnbuer og skriften «Alt blir bra». Jeg har tenkt mye på hvor forunderlig dette løftet egentlig er. For hvordan kan man påstå at alt blir bra? På hvilket grunnlag står dette løftet?
Jeg tror ikke jeg har hørt om et eneste menneske som har levd et liv der alt har vært bra. Å være menneske her på jorden innebærer en god blanding av oppturer og nedturer, glede og sorg, håp og skuffelse.
Hvordan kan noen da si at «alt blir bra»? Og hvorfor appellerer budskapet til så mange?
Er folk lettlurt? Hvorfor blir så mange så begeistret for dette løftet som ingen har sett realisert i virkeligheten – og som ikke har noen garantist? For hvem er noen til å si at «alt blir bra»? Ingen mennesker har stor nok makt til å garantere det.
I et evolusjonspsykologisk perspektiv er det vel merkelig å forvente noe som aldri har eksistert? Ingen har noen gang levd et liv fri for smerte i denne verden. Likevel blir man skuffet når smerten braser inn i ens liv. Men man ikke da har noen grunn til å forvente noe annet, så hvorfor blir man så skuffet? Hvilken grunn har man for håp om at ting skal bli bedre fra et sekulært perspektiv – og hvert fall at «alt blir bra»?
Fra mitt ståsted som kristen synes jeg er dette både er litt merkelig, men også forståelig.
Augustin skrev: «Gud, du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg». Skaperen har satt sitt merke på skaperverket: en lengsel etter det fullkomne, som teologien forteller oss egentlig er en lengsel etter Den fullkomne.
Kristendommen har gode forklaringer på hvorfor vi lengter, og hvorfor smerten føles så feil. Men det beste er at kristendommen vitner om et håp gitt av en garantist mektig nok til å oppfylle store løfter.
Håpet lyder: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte» (Åp 21,4).
Med andre ord, alt blir bra.
