I diskusjonsfora er det ikke uvanlig å høre at det må ha vært lett å være kristen i Romerriket. Det lille som var av forfølgelse var tilfeldig og lokal, bortsett fra noen få år. Gruppen som skulle bli til Kirken hadde mest makt og fulgte flertallet. Bibelen ble bestemt på et kirkemøte støttet av keiseren.
Skulle man mene noe annet enn Kirken, krevde det mot.
Heldigvis krever det lite mot å spørre om ikke det motsatte er nærmere sannheten. For av litt ulike grunner var det jøder og kristne som hadde problemer med å passe inn. Andre politiske eller religiøse oppfatninger førte sjelden til rare blikk, utstøtelse fra familien eller trusler fra myndigheter.
Det kostet å være kristen. Du kunne tjene mye på å velge noe annet.
Å følge strømmen er enkelt. Det er sjelden de mest populære har de minst populære meningene. Skal du gjøre karriere, er det viktig å si det rette på riktig sted. Jeg kjenner flere med et usvikelig talent her. Og, ja, de har stort sett kommet i gode posisjoner i næringsliv, organisasjoner og offentlig virksomhet.
Det motsatte er verre. Ligger du fem år før strømmen, er du ille ute. Effekten er dobbel. Rekker du opp hånden på jobben med at den tanken er feil eller farlig, er du negativ for teamet. Sier du «hva var det jeg sa» fem år senere når det viser seg at du hadde rett, er du ikke mindre negativ.
Da psykologen Paul Moxnes undersøkte årsaken til bankkrisen på 1980-tallet oppdaget han at den kanskje viktigste grunnen var enkel: Alle gikk i flokk. Man tenkte likt, snakket likt, handlet likt.
Slik G.K. Chesterton sa, er det alltid lett å la tidsånden få herredømme. Det er alltid lett å være moderne.
Det betyr ikke at det alltid er feil å være moderne.
For noen kan fristelsen være motsatt. Man søker meningene som er mest imot tidsånden, mest mulig kontrære. Nå er ikke de alltid så enkle å finne i en tid med et mangfold av meninger på så mange områder, fra politikk til kjønnsidentitet. Stort sett er det bare én som garantert gir oppmerksomhet. Det er nok grunnen til at stadig flere de seneste årene sier at jorden er flat.
Skal man være ekte tenkende, bevisst og fremoverlent bør man gjøre noe annet. Den som følger tidsånden blir fort enke. For igjen å sitere en britisk forfatter sier C.S. Lewis at ikke noe blir fortere umoderne enn det moderne.
Dermed kan det være grunn til å se nærmere på nettopp Lewis. Det er ikke tilfeldig at «Fornuft og fanatsi – arven etter C.S. Lewis» er tittelen på Veritaskonferansen i år. Selv om han levde i forrige århundre, er få kristne tenkere mer leste eller omtalte i dag.
Noe handler om bredden i hans forfatterskap, fra apologetikk til fantasy. Hans science fiction-bøker er aktuelle på norsk. Nylig kom en film om hvordan han ble kristen. Netflix har planer om å filme flere av hans bøker om Narnia.
For Lewis handlet mye om en visjon av hva det å være kristen handlet om. Skal man utvikle en kristen tanke, er det vesentlig å forstå både hva Bibelen og kristen tro handler om – og tiden vi lever i. Skal vi forme fremtiden, må vi forstå hvor vi kommer fra – også som kristne. Det gir ikke god vekst å kutte over røttene til fortiden.
Selv hentet Lewis næring fra mange kilder. Han leste og mediterte over Bibelen. Han deltok på gudstjenester. Han leste antikkens forfattere, grekere og romere. Han studerte kirkefedre og middelalderens filosofer. Han leste store litterære verk, fra Dantes «Guddommelige komedie» til «Pilgrims Vandring». Han lot seg inspirere av tankestrekkende forfattere i samme tradisjon, fra G. K. Chesterton til sin venn Tolkien.
Hva han ville lest i dag? Av norske er det naturlig å tenke Jon Fosse, Knausgård og Kaj Skagen. Forfattere med røtter, forståelse for det menneskelige og for noe over og bak oss alle.
Da han ble professor ved Cambridge i 1954 sa Lewis rett ut i tiltredelstalen at han ikke var moderne, men en dinosaur. Nettopp det gjorde det enklere å puste på siden av tidsånden.
«Å studere fortiden frigjør oss virkelig fra nåtiden, fra samtidens idoler, men det frigjør oss også fra fortiden. Jeg tror ingen er mindre bundet til fortiden enn historikerne. Det er de uten historiekunnskap som uvitende er slaver, særlig til den helt nære fortid».
For Lewis handlet mye om å forstå at mens våre forfedre delte historien i to, mellom det førkristne og kristen tid, må vi nå dele den i tre. Vi lever på mange måter i en etterkristen tid.
Nettopp derfor må klassiske kristne våge å rekke opp hånden. Vi kan ha mye å by på. Vi kan peke på røtter, på store linjer og dype verdier. Vi har til og med mulighet til noe helt umoderne: Å begrunne verdiene på andre måter enn at vi lever i 2023.
På mange måter tilhører vi en annen art. Som Lewis sa det, gjelder det å bruke anledningen.
For det kan være spennende for flere å møte en dinosaur.
