Kanskje er påskebudskapet fortsatt allmennkunnskap, men hvor mange kan noe om Kristi himmelfartsdag og pinse? En venn beskrev nylig hvordan han satt i en frisørstol og måtte forklarehøytidene for hun som kom med saksen. Det var en påminnelse om at vi lever i en tid der ikke engang grunnleggende kunnskap om den kristne tro kan tas for gitt.
Den svenske forfatteren Kerstin Ekman sukket allerede for tjue år siden over fraværet av kristen allmennkunnskap: «Vi lever i et samfunn som hviler på en arv som de fleste synes det er vanskelig å oppdage selv fragmenter av. Og likevel er de overalt hvor vi beveger oss og vevd inn i vår historie. «
Mangelen på kristen allmenndannelse gjør det stadig vanskeligere for flere å forstå samfunnet de lever i. Ikke bare kalenderens helligdager, men også jussen, politikken og ikke minst kulturen.
Når man snakker om kristen kunst, tenker nok mange på Bach, Michelangelo og gotiske katedraler. Men det nordiske 1900-tallet er fylt av teologi: Sigrid Undset skriver seg inn i den katolske verden, mens Ingmar Bergman stormer mot sin far, presten. Karen Blixen skildrer det himmelske måltidet i «Babettes fest», og dikteren Tomas Tranströmer forsøker å sette ord på den mystiske opplevelsen.
Og det ser ikke ut til å avta, bibelhistorien fortsetter å tiltrekke seg forfattere. Karl Ove Knausgård skriver om den bibelske morgenstjernen, kampen mot døden og Det tredje rike – Den hellige ånds tidsalder. De siste årene har en rekke forfattere, filmer og TV-serier vendt tilbake til bibelske fortellinger og en kristen symbolverden.
Men for hvilke lesere? Da Jonas Gardell begynte å skrive tidlig på 1980-tallet, kunne han gå ut fra at alle kjente det viktigste i bibelhistorien. I dag merker han imidlertid at denne kjennskapen er borte – både allmennt og blant intellektuelle. Dette lukker døren til bøkene hans og gjør mye moderne litteratur uforståelig. Gardell skriver: «De bibelske tekstene blir tause, og da risikerer også tekstene som bygger på Bibelen å bli uthulet og tause.» (Expressen 4/11-2021)
Vi er i sluttfasen av et mentalitetsskifte, for å snakke med historikerne om de lange linjene (la longue durée). Kristen utdanning er langsomt blitt uthulet. Endringen har vært drevet av moderne kulturradikalisme, men konsekvensene går dypere enn ideologien: de berører grunnlaget for vår tenkning – den vi tar for gitt.
Hva er konsekvensene? Ingen vet, for dette er nytt og uprøvd. Vi mister språket som har båret generasjoner fra vugge til grav – og med det også kontakten med disse generasjonene, altså røttene våre.
Tapet av kristen kunnskap har også etiske implikasjoner. I essayet «Myte ble faktum» funderer forfatteren C. S. Lewis på betydningen av den kristne historien for ateister: «En person som ikke tror på det, men likevel lever etter det som en myte, kan være mer åndelig enn en som tror, men ikke tenker mye på det.» Historien nærer alle lesere – enten de tror på den eller ikke.
Så lenge innholdet i kristen tro var allmennkunnskap, formet den etikken langt utover Kirkens grenser. Den rasjonelle moralen som opplysningsfilosofen Immanuel Kant forfekter, er merkelig lik den småborgerlige protestantismen han ble oppdratt i. Slik er det i hele Skandinavia: Vi er sekulære lutheranere.
Men varer det i lengden? Kan kristne verdier overleve av ren vane og pragmatisme? Jeg har mine tvil. For det første fordi de ikke er veldig praktiske. Alle verdier har en pris, og kristne koster fryktelig mye. Ideen om livets hellighet er ikke billig i et globalt og høyteknologisk samfunn. Og dyre idealer må hvile på et solid fundament for ikke å bli forhandlet bort når regningen kommer.
Hvilket fører oss til den andre grunnen til min pessimisme, nemlig at jeg mener at en kultur må være basert på noe som i det minste ligner på noe logisk. Man kan innvende mye til utsagnet «Mennesket er skapt i Guds bilde, derfor er det hellig», men det henger på greip. Det gjør imidlertid ikke påstanden «mennesket er et dyr blant andre dyr, derfor har det en unik og ukrenkelig verdi.»
Dette er den største tomheten: Sekulariseringen bryter opp samfunnets etiske strutur, og et vakuum sprer seg der kulturens bærebjelker skullle være. Vi prøver å lappe sammen med verdidokumenter, men får ikke tak i problemet – og enda færre tør å se tomheten i hvitøyet.
