I går lå jeg i sengen og så på mobilen min. I det jeg lå der, kjente jeg at det begynte å klø i halsen min. Utover dagen fikk jeg mer og mer vondt i halsen. Hosten kom krypende og økte på. Samtidig som jeg lå der, med en slimklump som var klar for å hostes opp, tenkte jeg tilbake på de dagene jeg ikke hadde vondt i halsen.
Jeg tenkte på de dagene hvor jeg kunne spise uten å måtte stoppe opp for å hoste. Da jeg kunne gå opp en bakke, uten at jeg kjente på hvor vondt jeg hadde det i halsen. Jeg så rett og slett tilbake på bedre tider.
Det er nok litt slik vi mennesker fungerer. Fordi det er når vi har vondt i halsen, vi først setter pris på å ikke ha det. Det er på dagene med regn, vi lengter etter sol. Det er når Covid-19 rammer verden, vi lengter tilbake til da vi gikk fritt i samfunnet.
Vi tar ofte det gode for gitt. Vi lengter alltid tilbake til det. Men hvor ofte stopper vi egentlig opp i det gode, og bare nyter det? Jeg tror livet er fullt av nydelige øyeblikk. Det handler om å se dem, ta tak i dem, og ikke minst, nyte dem.
Så ta ett sekund, og sett pris på den friske luften du puster inn. De varme sokkene på føttene dine. Solen i ansiktet. Det å kunne svelge uten at det gjør vondt. Fordi du vet aldri når du får vondt i halsen igjen.
