I dag tennes det Olsokbål på Stiklestad. Det markerer at det er ti år igjen til tusenårsjubileet i 2030. «Norge i tusen år» er valgt som tittel for jubileet som Stiklestad Nasjonale Kultursenter allerede har forberedt i flere år.
Men hva er det vi jubilerer for? Og ikke minst, hva vil vi bruke denne unike anledningen til?
«Den som behersker fortiden, behersker fremtiden, og den som behersker nutiden, behersker fortiden», heter det i George Orwells berømte bok «1984».
Og her ligger nettopp noe av kjernen i den muligheten som jubileet representerer. Kjennskapen til vår historie gjør oss bedre i stand til å navigere i en verden der den politiske utviklingen er mer uforutsigbar enn på lang tid. Samtidig ligger det, som Orwell antyder, makt i det å beherske fortiden. Det ligger stor makt i å være den som skriver våre felles fortellinger om fortiden. Når det nå er ti år igjen, er det derfor det rette tidspunktet å stille spørsmålet: Hvem har makt til å definere fortellingen om Norge og hvordan ønsker vi som samfunn å forme disse fortellingene frem mot jubileet?
Hvordan vi velger å løse denne oppgaven kan vise seg å definere det norske folks selvforståelse i lang tid fremover.
Det kan synes noe overilt å etterlyse en regi på et jubileum ti år frem i tid. Det er lenge til 2030. Men dersom vi ønsker at forskning og kunnskap skal prege jubileet, og våre beste forskningsmiljøer skal utvikle denne kunnskapen videre, må vi starte nå.
Slaget på Stiklestad 29. juli 1030 var del av en begivenhetsrik periode i norsk historie med flere hendelser som har satt sitt preg på landet, inkludert mytedannelser som igjen har fått sin egen betydning.
I fjor ble tusenårsjubileet for ekteskapet mellom Olav Haraldsson og Astrid markert i Sarpsborg. Neste år er det tusenårsmarkering for det angivelige møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale. Året etter markeres det at Olav Haraldsson etablerte Eidsivatinget.
I en særstilling står markeringen av tusenårsjubileet for at Olav innførte kristenretten på Moster i 1024. Kristenretten er en milepæl i utviklingen av et samfunn bygd på lov og rett der Norge mot slutten av middelalderen sto i en unik posisjon med en aktiv landslov som knapt noe annet land kunne vise til. Siden Magnus Lagabøtes landslov ble innført i 1274, faller også 750-årsjubileet for landsloven på samme år, og dette gjør 2024 til et jubileumsår av stor nasjonal betydning.
Gjennom solid håndverk og samarbeid er det nå bygd et nettverk av de ulike aktørene bak disse og flere andre jubileer. Dermed er det lagt et godt grunnlag for bred deltakelse, eierskap til markeringene og ikke minst dialog på tvers av regioner som naturlig vil ha forskjellig tilnærming og fokus i møte med ulike deler av vår historie.
Slaget på Stiklestad i 1030 regnes som avgjørende for utviklingen av Norge som nasjon. Det var ikke det første forsøket på å samle landet, men fikk en varig effekt for forståelsen av Norge som én nasjon, ikke minst fordi kristendommen fikk en så samlende rolle. Etter 1030 ble det ikke lenger stilt spørsmål ved Norge som enhetlig nasjon.
I sum var disse begivenhetene milepæler som ledet til store forandringer som skriftkultur, utdanningsinstitusjoner, et kristent menneskesyn og en utvikling fra den sterkestes rett til et lovverk der de laveste på rangstigen fikk like rettigheter.
Dette er verdt et jubileum, uten at vi dermed trenger å rosemale historien. Vi må lese historien med kritisk refleksjon for å utvikle oss videre.
Vi må bruke speilet som disse fortellinge gir oss til å forstå hvem vi er. Så bør vi være varsomme med å tolke historien for politiske formål. Samtidig skal vi ikke unnlate å se muligheten som jubileene gir oss til å bygge sterkere felleskap.
For samtidig som vi planlegger vårt nasjonaljubileum, brytes verden rundt oss i en stadig sterkere polarisering mellom globaliseringstilhengere og ulike former for proteksjonisme og nasjonalisme. Senest i april blåste det opp til storm om statsrådenes bruk av et lite jakkemerke for FNs bærekraftsmål. Hvordan feirer man en nasjon i et slikt politisk klima?
Kanskje er det nettopp disse spenningene som har bidratt til at regjeringen så langt knapt har sagt et ord om sine tanker om nasjonaljubileet.
Nettopp i en situasjon med økende populisme og polariserte diskusjoner om nasjonens betydning, er det viktig med politisk lederskap i møte med symboltunge jubileer. Symboler er til for å brukes, men de kan også misbrukes. Og i det politiske klimaet den vestlige verden nå befinner seg i, er det lett å se for seg hvordan ulike politiske krefter vil bruke jubileene og tilhørende symboler for egne interesser.
Jubileer kan feires på så mange måter. Valg av scener og koreografi er ikke det sentrale her. Det overordnede er at vi kan utnytte anledningen til å snakke om viktige spørsmål, og at vi eier markeringen sammen og feirer i fellesskap, på tvers av alle våre forskjeller.
Ved inngangen til dette «jubileenes tiår» ville derfor et initiativ fra regjeringen være ønskelig. Regjeringen bør se mulighetene, vise eierskap og signalisere hvordan denne anledningen skal brukes til det felles beste.
Et initiativ for forskning og kunnskapsformidling kunne være en god plattform for et slikt initiativ. Det er verdt å minne om at i forkant av grunnlovsmarkeringen i 2014, ga Kunnskapsdepartementet Norges Forskningsråd i oppdrag å sette i gang en flerårig forskningssatsning frem mot jubileet.
For å sitere professor emeritus i religionshistorie Gro Steinsland som skrev om tusenårsjubileet i Klassekampen i forrige uke: «Den folkelige, spontane gjenreising av pilegrimstradisjonen gjennom de seneste tiårene har vist at folk ønsker seg hele historien tilbake. Et jubileum rommer muligheter for å sette samtiden i relieff. Stoffmengden er så rik med utløpere i alle himmelretninger og fagområder.»
Vi lever i urolige tider. Et kommende jubileum gir en unik mulighet til å føre samtaler om viktige spørsmål. Da er kunnskap et godt utgangspunkt.
