Nylig avdøde Jürgen Habermas (1929-2026) kjempet for en åpen, offentlig samtale. Gode samfunn kunne best beskyttes mot relativisme og polarisering ved respektfull meningsutveksling, der alle møtes som likeverdige. Utfallet bør ikke avgjøres av makt, status eller tvang.
Men hvor mulig er en slik offentlighet?
For dessverre vokser motkreftene. Vi ser stadig mer løgn, maktmisbruk og overkjøring av «samfunnsfiender”, også i demokratiske land. Det mangler ikke utslag av kulturkrig og konspirasjonsteorier. Meningsmotstandere dyttes inn i stemplende båser. Klanstrukturer og æreskulturer påvirker vestlige samfunn på måter som var utenkelige for få år siden.
Hva skjer med fag som statsvitenskap når psykologi og sosialantropologi blir stadig mer relevant for å forstå politikk og samfunn?
Habermas håpet å bidra til en bedre verden etter nazismens fall. Ja, det kan opplagt tenkes vanskeligere prosjekter, men lite skjer av seg selv. Mot slutten av livet så også Habermas mørkere på utviklingen.
Slik Arne Johan Vetlesen skrev i Morgenbladet uttalte Habermas til kulturhistorikeren Philipp Felsch i 2023 at hans håp om en verden som tross alt går fremover, er «ikke annet enn fortid». Det han hadde kjempet for, går tapt «skritt for skritt».
Men hvordan visste han det? For tanken om at noe går «fremover» krever en tro på en verdiskala som utviklingen kan bygge på, og evalueres fra. Vet vi ikke hvor vi skal, er det umulig å vite om vi går fremover, bakover eller til siden.
Hvis ingen posisjon har herredømmet eller er privilegerte, er det ikke enkelt å se eller avgjøre noe fremskritt.
Habermas’ ideal vil aldri bli fullt realisert. Den åpne samtalen trues alltid av makt og interesser, av ønsket om å kritisere andre og aversjon mot selvkritikk. Veien videre er krevende, men mye handler om å lytte og bygge tillit, vise vilje til selvkritikk og anerkjenne at også motparten kan ha viktige poenger.
I stedet for å resignere, må vi søke realisme, gode idealer og eksempler – og en mest mulig felles verdiskala. Her har både filosofien og teologien noe å bidra med, i sammenheng og hver for seg, enten man tror mest på Kant eller Kristus.
God helg!
