På 1980-tallet ba en venn som var tillitsvalgt for KrF om innspill til partiprogrammet. «Hva må vi ha fokus på nå?» Svaret var ikke bare på ert: «Syndefallet. Det bør være KrFs fanesak.»
Jeg har nok sett innspill som har falt i bedre jord.
Det er sjelden vanskelig å bli tabloid om synd, men i 2026 er det langt lettere enn vanlig. Og denne gangen står mye på spill. Vi snakker om samfunnstilliten.
Epstein-papirene er et festmåltid for konspirasjonsteoretikere, men svekkelsen av tillit har pågått en stund. Innbyggerundersøkelsen 2026 fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring ble tatt opp før seneste opprullinger av tvilsomme nettverk. Likevel er endringen klar. I 2021 svarte 78 prosent at folk flest er til å stole på, nå er det 72 prosent. Det er vanskelig å tro at den ikke vil falle enda mer.
Heldigvis tyder lite på at politikere normalt beveger seg i områder der alarmklokkene bør ule. Men det får effekt på tilliten når nye avsløringer blandes med historier om møbelhandlere og inhabilitet, pendlerboliger, underslag og fiktive reiseregninger.
Samtidig handler dette om mer enn enkeltpersoners moral. Det har vært alt for tydelige tegn på samrøre mellom de som gir og mottar penger i det Terje Tvedt har kalt det humanitær-politiske kompleks. At så mye av dette så lenge har unngått kritisk søkelys fra forskning og media, er trist.
Inntrykket blir ikke bedre av altfor lite vilje til å reagere på varsler over mange tiår.
For en som aldri har vært i disse nettverkene, er det lett å tro at jeg selvsagt hadde avvist tilbudene. Men å takke nei til fristelser jeg ikke møter, er aldri vanskelig. Rødt kort gis kun til de som er på banen.
Jeg skal ikke ha lest mye i Bibelen for å innse farer og fallgruver i samspill med rike og mektige. For selv om formaninger og fortellinger kan være ganske allmenne, er de ikke vage. Profetene i Det gamle testamente nøler ikke med krass kritikk av eliten. Av konger, embetsmenn og dommere som bruker makt til egen vinning. Som kjøper dommer og gjør rett til handelsvare. Som forkler politisk kynisme som realpolitikk.
Et kristent menneskesyn gir ingen grunn til naivitet, heller ikke om meg selv. Det gir heller ingen grunn til å skjære all synd over én kam, selv om vi alle er syndere. Noe er opplagt mer alvorlig, slik Dantes guddommelige komedie fremstiller ganske så malende. Inferno nøler ikke med å kritisere seksuelle utskeielser, men langt fra like mye som grådighet, hovmod, vold, bedrageri og forræderi. For disse ødelegger fellesskap, tillit og rettferdighet langt mer enn kroppslig begjær, uten dermed å avvise at de også kan henge sammen.
Dante reflekterer klassisk teologi i dyp kontinuitet med Bibelens etiske tyngdepunkt.
Denne etikken er ikke begrunnet i konsekvenser som mer samfunnstillit, men i at noe er rett, annet galt. At synd ødelegger liv, relasjoner, samfunn og tillit er likevel opplagt.
Det gir håp at et kristent menneskesyn på flere områder sammenfaller med andre som avviser ideen om at vi uvilkårlig søker vår nestes beste. At vi ikke er naturlig moralsk gode, er da også den delen av kristen tro som lettest kan bevises.
Teologiske ord som synd, egenkjærlighet, hovmod og grådighet kan et stykke på vei overlappe selv biologiske ord som selvoppholdelse, dominansstrategier og inngruppefavorisering.
Konklusjonen er uansett at makt korrumperer, institusjoner trengs og at blind tillit er farlig. For dette er mer enn etterpåklokskap. Syndefallet er ikke et nyord fra 2026. Tvert imot burde flere fulgt Einar Førdes observasjon, at det er «jamt fordelt mellom partia».
Et slik menneskesyn bør bidra til ærlighet om oss selv. Nettopp fordi ingen av oss er uten synd, trenger vi både tillit og kontroll, bekjennelse og tilgivelse. Vi har en ukrenkelig verdi, og er samtidig grunnleggende feilbarlige, innkrøkt i oss selv, slik Augustin formulerte det.
Samtidig må vi ikke ende i nye grøfter. Et kvelende kontrollregime er ikke bedre enn naivitet.
Dette betyr ikke at kristne miljøer bør skryte for mye. Vi mangler ikke utroskap, overgrep og grådighet. Stadig flere har lagt til rette for mer realisme og gode rammer. Ledere og menigheter må uansett gå foran. Et enkelt eksempel er Billy Graham som i hele sin tid som kristen leder skal ha passet på aldri å være alene i et rom med en kvinne, enten det mest var for å unngå fristelser eller andres sladder.
I kristen tradisjon er vi alle skapt i Guds bilde og derfor verdige respekt, rettssikkerhet og frihet. Samtidig er ingen moralsk uangripelige. Tvert imot bør vi alle utfordres. Og jo mer makt, rikdom og status, jo mer behov for ansvar, grenser og etterprøvbarhet.
Vi trenger institusjoner preget av tillit, men ikke blind tillit. Vi trenger rom for personlig frihet, men også åpenhet, klare normer og uavhengige kontrollmekanismer. For bukken er ikke blitt mer egnet til å passe havresekken i 2026.
Oppførselen i Epsteins nettverk understreker et kristent menneskesyn, for ikke å si fraværet av det. Det bør ikke være et sjokk at så mange lar seg forføre av nettverk, sex, penger og prestisje, enten man gradvis har glidd inn i det eller hoppet med åpne øyne. For moralsk dømmekraft forsvinner fort i en damp av lyster og egennytte. Det er lett å bli med på noe gøy når jeg kjeder meg.
Et samfunn som løfter fram et realistisk menneskesyn i full offentlighet, kan styrke motet til å ta avstand fra slike nettverk fra starten, også når det koster. Til å sette samvittighet og sannhet over karriere og adgang til lukkede rom som kan ordne, trikse og fikse i min favør, enten jeg er mest opptatt av meg selv eller smykker meg med høyere mål.
Først publisert i Dagen 16.02.2026
(Takk til Noah Silliman på Unsplash for fremhevet bilde)
