«Hvordan er det mulig at vi ser ting så forskjellig?». De siste ukene har det slått meg flere ganger. Gang på gang tar jeg meg i å ikke begripe hvorfor vi fortolker de samme hendelsene så vidt forskjellig enten det handler om Israel og Hamas, KrFs linjeskifte, Dnks unnskyldning til skeive eller den oppblussede likestillingsdebatten. Utestemmen kommer fort: «Hvordan er det mulig, er de blinde og døve?» Noen ganger blir jeg så provosert over andres fortolkninger at jeg skrur av fjernsynet.
Når avstanden mellom min og andres persepsjon blir stor øker dessverre også avstanden mellom oss. Vi rammes av berøringsangst og det blir etter hvert mange temaer vi må unngå å snakke om samtidig som demoniseringen av meningsmotstandere får et stadig bedre jordsmonn.
«Vi er blitt skjelvne fordi noen har funnet på å dele oss inn i gode og onde, helhjertede og hjerteløse, anstendige og uanstendige. Og da blir avstandene fort for store. Vi står i fare for å ikke komme over til hverandre igjen. Vi finner ikke tilbake», skriver Lars Saabye Christensen i trilogien om «Byen».
En av grunnene til at vi har havnet der vi har havnet er fortellingene vi tror på eller narrativene som man sier i våre dager. De aller fleste av oss fester hendelser til en grunnfortelling.
Alle slike fortellinger begynner med at noe bringes ut av balanse. Mufasa dør, Eva spiser av kunnskapens tre, Tornerose stikker seg på teinen. Protagonisten Simba, Jesus eller prinsen forsøker å gjenopprette balansen, mens antagonisten Skar, djevelen og heksa prøver å hindre dem. Fortellingen ender forhåpentligvis med at protagonisten seirer slik at alle kan leve lykkelige alle sine dager.
Et problem som oppstår er altså en forutsetning for at det skal bli en fortelling. Uten trollet og ulven er ikke Bukkene bruse og lille Rødhette særlig interessante eventyr. Bukker som går over en bro til seteren og spiser seg fete er jo for så vidt en sjarmerende beskrivelse, men ingen fortelling. Om ulven spiser opp Rødhette før hun kommer til bestemor så har vi dramatikk, men ingen god fortelling. For det må være et plot som åpner opp for at noe kan bli gjenopprettet eller gjort rett og godt igjen. Alle gode fortellinger viser hvordan livet ideelt bør være, hvordan ting gikk galt og har en løsning på hvordan det ødelagte kan blir gjenopprettet.
Vår virkelighetsoppfatning er ikke en punktliste med absolutter eller filosofiske aksiomer og prinsipper, men ligner snarere mer på en større fortelling som gir oss svar på de nevnte spørsmålene. Filosofen Alasdair McIntyre mente at mennesket grunnleggende sett er et «fortellende vesen» som trenger en grunnfortelling for at livet skal gi mening. Vi er designet til å søke et narrativ som lover oss og viser vei mot harmoni eller shalom, skriver teologen Timothy Keller.
Grunnfortellingen kan handle om å redde miljøet, eller kanskje om å frigjøre seg fra skjulte maktstrukturer og normer som undertrykker mennesker. For noen handler den om det å leve ut sin legning og finne sin autentiske identitet til tross for fordommer. Uavhengig av hvilken fortelling vi lever etter så inntar vi protagonist rollen i fortellingen og innbiller oss at verden ville være et bedre sted om alle kjempet og gjorde som oss.
For Marx handlet det om et urettferdig økonomisk system, for Freud en indre konflikt i underbevisstheten mellom driftene og samvittigheten, mens det for Sartre gjaldt å erkjenne at vi er fullstendig frie siden det ikke finnes absolutte sannheter. Alle dette er egentlig fortellinger som adresserer et problem og skisserer en løsning.
For marxistene er det grådige kapitalister som har forårsaket elendigheten vi befinner oss i. Moxnes og co. vil ta de rike og Mimir tror mer skatt er veien å gå om Norge skal bli greit igjen. Løsningen er det klasseløse samfunnet. For Freud er det kirken og normene som gjør at vi fortrenger våre lyster som er årsaken til nevrosene.
For Platon var kroppen og dens lidenskaper problemet. For Rousseau var det autoriteter og samfunnssystem. For israelerne er problemet Hamas, for palestinerne er problemet staten Israel. For Ukraina er Putin problemet. Løsningene ser vidt forskjellige ut og kan gi grunnlag for sterkere fiendebilder. For Charlie Kirk var problemet normoppløsning og woke. Løsningen var vekkelse og revitalisering av kristne verdier i samfunnet.
Ifølge filosofen Al Wolters er det bare Bibelen som ikke forklarer vår verdens elendighet med utgangspunkt i det skapte og som ikke tror løsningen ligger i det skapte. Ifølge den kristne fortellingen er det synden som er problemet. Man kan ikke legge skylden verken på palestinere, jøder eller kapitalister. Vi er alle infisert av synden og kan derfor ikke dele inn verden i gode og onde.
For Sovjets opposisjonelle som Solzjenitsyn var det nærliggende å sette likhetstegn mellom ondskap og kommunistene, men som kristen understrekte han likevel at grensen mellom godt og ondt går gjennom hjertet til hvert menneske. Den kristne grunnfortellingen forteller oss at verden ble skapt god, problemet er at verden har falt og håpet et at verden skal frelst og gjenopprettet, slår Timothy Keller fast.
Vi fortolker og oppfatter ting så ulikt fordi vi lever etter forskjellige grunnfortellinger. Vi hisser oss opp og trekkes mot skyttergravene fordi vi skriver oss inn i fortellinger som protagonister. De som vi er uenige med blir antagonister. Veien er kort til inndelingen i gode og onde som Saabye Christensen beskriver og merkelappene kastes fram og tilbake mellom sandkassene.
Som kristne skal vi stå opp for sannheten og vi skal rive ned tankebygninger som reiser seg mot Gud som Paulus skriver. Samtidig må vi også ta til oss det han skriver til efeserne nemlig at kampen ikke først og fremst er mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter og ondskapens hær i himmelrommet.
Det som står bak «denne verdens krefter» er noe som står utenfor verden. Det er derfor ikke venstresiden, woke eller Palestina-komiteen som er den egentlige fienden.
Dette er en påminnelse i hvert fall jeg trenger når motsetningene og polariseringen er tydeligere enn på lenge.
Først publisert i Dagen 27.10.2025
(Illustrasjon av Carl Offterdinger fra slutten av 1800-tallet: Wikimedia Commons)
