Joel Halldorf har viktige perspektiver om Charlie Kirk i Vårt Land 15.09. Han gir en opplysende innføring i landskapet Kirk beveger seg i, men kan etterlate et inntrykk av at det er skummelt om kristne engasjerer seg politisk.
For dette er et viktig spørsmål: Bør kristne søke innflytelse – og i så fall hvordan?
Kanskje leser noen ham til å mene at kristne ikke bør søke noen form for makt. Han er imidlertid selv et godt eksempel på kristne som har innflytelse og dermed en form for makt, selv uten politisk posisjon.
Makt i kristne hender
Andre kan tenke motsatt: Kristne må ha frimodighet! En kultur som er så formet av kristne verdier at de er blitt selvfølgeligheter, bør like selvfølgelig fortsette å fremme dem, fra nestekjærlighet til menneskets ukrenkelige verdi.
For man tror vel ikke at disse er så opplagte at de fremmer seg selv?
Uansett bør en kristen som ønsker å påvirke, ha Jesus som forbilde. En som hadde all makt, men kom til jorden som et maktesløst barn. En som ikke angrep keiseren politisk, men utfordret oss til å snu om og bli tjenere, elske vår neste, søke det gode og det sanne.
Halldorf ser en kontrast mellom dette og det som i USA kalles kristen nasjonalisme. Han gjengir en vanlig kritikk når han trekker frem tanken om «The Seven Mountain Mandate». Slik han er inne på handlet den, da den vokste frem på 1970-tallet, ikke om å dominere, styre og kontrollere, men om å oppmuntre til å inspirere og tjene i syv sfærer.
Innflytelse og polarisering
Enten det handlet om familie, religion, utdannelse, media, kunst og underholdning, næringsliv eller politikk handler det om en «åndskamp» der kristne er kalt til å fremme kjærlighet, lys og liv. Dette er ikke noe grunnleggende nytt. Selv om kirken historisk ikke har brukt bilder som fjell eller sfærer, påvirker den samfunn, bevisst og ubevisst, og ikke bare ved kristenretten som vi nylig feiret tusenårsjubileet for.
For det kan ikke være slik at det er greit å søke innflytelse, så lenge man ikke er kristen, eller se all snakk om åndskamp som suspekt. Troen på en rendyrket ikke-åndelig tilnærming til verden er relativt ny, og stadig flere unge forlater den.
Uansett hva man tenker om det åndelige, er det dessverre en utbredt sport i mange grupper å demonisere «de andre». Man kaller det sjelden å dominere, men det er ikke uvanlig å søke og styre samfunnsområder.
Vi har ikke manglet dette i Norge, også blant sekulære. Statens tok i 1947 etter en dels ufin prosess over Oslo lærerskole, en kristen privatskole (i dag Litteraturhuset).
Slik Oslo Met forklarer, var «åndskampen om lærerne» viktig for Arbeiderpartiet.
Konservativisme og det autoritære
I USA er temperaturen høy. Cunninghams (grunnlegger av YWAM) kall til kristne om å inspirere – muterte gjennom Wagner og Wallnau til å erobre og ta kontroll. En økende polarisering bremser ikke fristelsen til å kuppe demokratiske prosesser, når man mener hensikten er god og alternativene verre.
En konservatisme som fristes av det autoritære er farlig, slik Bård Larsen kommenterte i Aftenposten, men man må være på vakt for de samme fristelsene i flere politiske retninger. Det samme gjelder konspirasjonsteorier som også Kirk var med på å spre, selv om hans måter å påvirke etter hvert minnet mer om Cunningham enn Wallnau.
Hvordan bør så kristne engasjere seg? Det er grunn til å tro at flere enn Halldorf kan la seg inspirere av en annen amerikaner. I en tale til franske politikere i august 2025 understrekte pave Leo XIV at det ikke kan være vanntette skott mellom å være kristen og politiker. For ingen kan løsrive sine verdier og virkelighetsforståelse, enten man kaller det tro eller livssyn, fra hvordan man tenker og handler, privat eller politisk.
Dette gjelder alt fra kultur og økonomi til menneskeverd og politikk. Kristen tro kan ikke reduseres til privat fromhet, fordi den innebærer å leve i kjærlighet til Gud og til nesten, «som i Kristus ikke lenger er en fiende, men en bror».
Dette er viktig i en tid med enorme utfordringer fra kriminalitet og utrygghet, til arbeidsledighet og splittede fellesskap.
Tro og politikk
Selv om kirken ikke skal eller kan styre samfunn, må en kristens offentlige tjeneste peke mot, og «vitne om», Kristus. Altså ikke bare fremme verdier som klinger kristent, men som faktisk springer ut av nåde og kjærlighet.
Dermed advarer Leo mot å promotere «verdier» som er «uten Kristus». Slike verdier, sier han, evner ikke å virkelig forandre verden.
Det krever mot å si nei til partipolitiske interesser når sannheten står på spill.
Det krever nærhet til Kristus å utholde vanskeligheter når man handler etter sin samvittighet.
Leo minner om vår iboende verdighet som noe alle, «troende og ikke-troende», kan kjenne seg igjen i. Han fremhever alt politisk arbeid som fremmer det felles gode og ivaretar de svake, eller Les Miserable som det heter på fransk, og ikke bare i musikalen.
Debatten etter drapet på Kirk viser hvor sterkt det engasjerer å bringe tro inn i politikken. Men ingen slipper unna.
I prinsippet er det ikke forskjell på å hente idealer fra Marx eller Machiavelli, Trump eller Putin, Kant eller Kristus.
I praksis er imidlertid forskjellene svært store, slik Erika Kirk viste i minnestunden for hennes mann.
Bjørn Are Davidsen, Rådgiver i tankesmien Skaperkraft
Joakim Magnus, Daglig leder i tankesmien Skaperkraft
Først publisert i Vårt Land, 28.09.2025
