For en uke siden visste knapt noen i redaktørstyrte media i Norge hvem Charlie Kirk var. Når mange på et blunk likevel skulle skrive om ham, gikk det som det måtte. I stedet for å fremme forståelse, matet man konspirasjonsteorier.
Det hjelper lite om noe kritikk kan treffe når man i iveren ikke etterprøver bedre. Når påstander er riv ruskende gale, sprer ryktet seg fort. Hver gang man bommer, svekkes tilliten. Spesielt ille er dette når det gjelder ungdom. For Kirk er det nettopp disse som i så stor grad har fulgt hans debatter på universitetene – og kan være sårbare for konspirasjonsteorier.
NRKs Fredrik Solvang innrømmet at han «ved å utelate konteksten, for mange ga et ensidig og feilaktig bilde av Kirk». Aftenposten slapp til et innlegg som bl.a. hevdet at Kirk mente empati var skadelig og gikk inn for steining av homofile.
I Norge er det altså blitt slik at bildet av konservative kristne er så helsvart at seriøse media på ramme alvor kan tro at Kirk mener dette.
Har man antenner nok til å stusse og dermed etterprøve litt ekstra, oppdager man noe annet. I realiteten hadde Kirk advart mot nettopp misbruk av Det gamle testamentet. Kritikere som Stephen King ba fort om unnskyldning for å ha misforstått. Kirk har heller aldri sagt at omtanke er skadelig, men kritiserte misbruken av empati som politisk verktøy, og mente det var større behov for å kunne vise sympati.
Så er det ikke vanskelig å kritisere Kirk. Etter til dels ensidige negative inntrykk etter hans støtte av Trump og at 2020-valget var stjålet, ventet jeg med å kommentere drapet. Det skulle lite til å fremstå uten empati, for ikke å si sympati, de første dagene. Slik flere enn Rød Ungdoms leder Amrit Kaur viste, er det fort gjort å slippe det gode hatet til.
Jeg var kanskje enda mer bekymret for å mate konspirasjonsteorier.
Dessverre kan bommerter brukes som bevis på en presse som forvrenger budskap for å demonisere dem. I kjernen ligger et velkjent fenomen: Konspirasjonsteorier vokser best når det finnes både korn av sannhet og mulighet for misforståelser. Det gir et tolkningsrom hvor forestillinger om skjulte agendaer får grobunn.
Dermed forsterkes en sirkel av gjensidig mistenksomhet. Kritikere kan hevde at Kirk «avslører hva han egentlig mener», mens støttespillere kan hevde at han blir «bevisst feilsitert».
Når dette mønsteret gjentas, skjer to ting: For det første blir det stadig vanskeligere å skille mellom hva en offentlig person faktisk har sagt, og hvordan ordene er tolket. For det andre skapes en grobunn for forestillinger om at «sannheten alltid skjules» – enten av mektige medier, av religiøse ledere eller av politiske motstandere. Begge deler er klassiske drivkrefter i konspirasjonstenkning.
Løsrevne sitater settes fort inn i mørke fortellinger om «de andre». I stedet for forståelse og nyanser dannes et bilde av skjulte planer, kampen mellom «oss» og «dem».
USA er en polarisert kruttønne der flere enn Trump leker med fyrstikker. Norske media bør ikke bli med på leken.
Først publisert i Vårt Land 19.09.2025
