Henrik Heldahl er med rette bekymret for at kjønnsgapet vokser blant yngre velgere, i «Den moderne kvinnen er ut, Gud er inn» 4. juli. Han bommer imidlertid på at kristendommen tapte kampen om sannheten etter «flere bestselgende bøker som var kritiske til religion» for drøyt ti år siden.
For realiteten er verre. Vi hadde alle allerede tapt sannheten etter utallige oppgjør med forestillinger om objektiv fornuft og vitenskap. Dermed var det forfriskende bakstreversk med debatter mellom de som likevel trodde at sannheten kunne finnes, stor sett kristne – og det som ofte kalles nye ateister.
Ikke at dette var noe nytt. Den som så ofte forutseende G.K. Chesterton beskrev i satiren «The Ball and The Cross» for over hundre år siden hvor lite aksept det var for noe så avleggs som å debattere religiøs sannhet. Slik fremferd tilhørte opplagt psykiatrien.
Poppisateister for et tiår eller to siden demonstrerte likevel ikke at kristendommen tok feil. Deres avslørende mangel på kunnskap om fag som filosofi og vitenskapshistorie kan vanskelig forklares med annet enn en blanding av skylapper og tunnelsyn.
I dag mangler ikke ateister som fordømmer Dawkins for ufine tweeter eller stemmer som takker ham for å ha ledet dem til kristen tro.
Dermed er det ikke slik at «kristendommen klamrer seg fast», men egentlig erkjenner å ha tapt samtalen om sannheten. Tvert imot kommer stadig bøker av kristne som nettopp fokuserer på sannhetsspørsmålet, også i Norge. Ikke bare direkte avsløringer av feil og fordommer hos nye ateister fra Harris til Hitchens som min «Svar på tiltale», men ungdomsbøker som «Gud – mer enn feelgood?» (2015) og mer faglig orienterte som «Eksisterer Gud?» (2013) og Ralph Henk Vaags «Guds eksistens og Jesu oppstandelse» (2020). I 2025 vil nok Bjørnulf Hafstads «På sporet av sannhet – en filosofisk reise med Bergensbanen» bli lest av mange.
Slik William Fonn nylig skrev i Klassekampen, er det for mange unge «intellektuell nysgjerrighet og ikke et overlevelsesinstinkt som gjør at vi vender oss til kristen tro».
Også Heldahl avslører tunnelsyn når han sier at som «ateist har det alltid vært forfriskende med en religion som ikke forsøker å skjule sitt sanne jeg. Gi meg heller Westboro Baptist Church enn C.S. Lewis og Jordan Peterson».
En besynderlig tale, men røper kanskje ønsker om å diskutere med stråmenn, skape seg en «egentlig kristendom» i sitt eget bilde. Det synes ikke som søkning etter sannhet å se en sekterisk hatgruppe på noen titalls medlemmer, stort sett fra egen familie, som mer representativ enn C.S. Lewis som leses av millioner og er anerkjent vel så mye av katolikker som protestanter.
Heldahl ville ikke nølt med å rekke opp hånden om en kristen hadde sagt at «det alltid har vært forfriskende med ateister som ikke forsøker å skjule sitt sanne jeg. Gi meg heller Josef Stalin enn Bertrand Russell og Steven Pinker».
Kanskje kan unge kvinner og menn få mer felles om de er mer opptatt av å søke sannhet enn feelgood, selv om man kan risikere å miste noen fordommer om kristen tro?
For det er dessverre liten grunn til å tro at utfordringer med alt fra incels til synkende fødselsrater vil ordne seg, bare fordi naturen har «en evne til å trykke på noen biologiske knapper som virker i vår favør», slik Heldahl legger opp til. Det krever langt større tro enn religiøse som også biologisk gjør mer enn å klamre seg fast.
(Takk til Marek Studzinski på Unsplash for fremhevet bilde)
