En skole som er ærlig på feil elever har lært om kristen tro, tanke og historie kan få en bonus. For selvoppgjør fremmer kritisk tenkning.
KrF skal ha takk for forslaget om styrket undervisning om kristen tro i KRLE. Samtidig kan utfordringene være større i andre fag. Når får Stortinget et forslag om å ta oppgjør med mørke myter i historie- og samfunnskunnskap?
Et oppgjør som paradoksalt nok kan styrke kritisk tenkning.
For pendelen har svingt – langt. Slik Jørn Øyrehagen Sunde uttrykte i Vårt Land 14.11. 2024 har vi «gått fra at kirka hadde rett i alt, til at den hadde feil i alt».
Også i bispekollegiet
Iblant synes det som også Den norske kirke skammer seg over det meste som skjedde mellom Jesus og bispekollegiet på 2000-tallet.
Myter som fremmer kampsaker har vært omfavnet. Ingen i SV gikk til motresolusjon dalikestillingsboken for SVs folkevalgte slo fast at «kirkemøtet i Nikea slår fast at kvinner har sjel». Ingen i FrP kastet øl på senere justisminister Per-Willy Amundsens da han kalte middelalderen «1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme». Ingen i Ap snakket sammen da Jagland skrev at kristendommen «lærte at jorden er flat».
Kristne er vant til å stå til rette i media. Usunne mekanismer og maktspill avsløres. Men hva sitter elever igjen med, om det meste de møter utenom KRLE er negativt? Hva tenker jeg om idrett hvis alt jeg hører om er illsinte trenere som slår rundt seg med håndklær?
Historie og myter
Kirke og kristendom har lenge hatt dårlig presse. Kulturradikalere fikk mytene inn med morsmelken. Kommunister og nazister var uenige om det meste, men ikke om at kirken måtte bort eller omformes i deres eget bilde.
De visste at kristne hatet kunnskap og motarbeidet alt fra vitenskap til vaksiner.
Derfor er det viktig når kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun legger opp til en skolesatsing for å styrke «læringen om vår felles historie, kulturarv og tradisjoner».
Imidlertid sies ikke hva slags historie. For skolen har vært like lurt av mytene som politikere. Og lærere motiveres lite til oppgjør når ros av kristendom er blitt viktig for kulturkrigere, til dels i opposisjon til islam – og ofte uten at de selv er kirkegjengere.
Hvor er kristendommen?
Kanskje er likevel noe annet viktigere. Det hjelper lærere lite å se at langt fra alle mørke historier om kirken stemmer, hvis det ikke er noe bra å trekke frem.
For det er det – og mye hører hjemme i andre fag enn KRLE.
Hvor mange historietimer feirer kristenrettens forbud mot å sette spedbarn ut i skogen? Viser hvordan det brøt med vikingtiden at Oslos skytshelgen ble Hallvard som ga livet for å redde en fattig kvinne? Praksis ble nok ikke endret over natten, men idealet var ikke lenger den sterkeste rett.
Hvor ofte roses kirken for at middelalderens Norge hadde tjue gratis hospitaler for fattige og gamle? For at fjerdeparten av tienden var til fattige? For revolusjonen det var å få en skriftskultur, katedralskoler og tilgang til universiteter?
Løfter man i timer om opplysningstiden frem biskop Gunnerus og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab? Lekmannsbevegelsen rolle i demokratiutviklingen?
Hvor mange læreverk forteller at potetprester reddet titusener fra sult? At prester gikk i bresjen for koppevaksiner, en sykdom der over 20 % døde? At prester kan være gruppen som har reddet flest, før moderne medisin?
Ikke hvitvaske
En skole som skal formidle en «kristen og humanistisk arv», bør kjenne det positive, uten å hvitvaske reelle – mørke sider. Selv om det også her må ryddes i myter, har kirken lånt autoritet til alt fra heksebrenning til fornorsking.
En skole som er ærlig på feil elever har lært om kristen tro, tanke og historie kan få en bonus. For selvoppgjør fremmer kritisk tenkning.
Publisert i Vårt Land 15.05.25.
