3.8 prosent er 0.2 prosent for lite. I stedet for 7-8 mandater, ender man på 3 mandater. For KrF sin del betyr det at partiets tre statsråder er de eneste som skal representere partiet på Stortinget de neste årene. Rent historisk er valget svært dårlig, Men det er likevel et imponerende resultat.
I prosentvis økning har KrF klart å mobilisere nesten 30 prosent flere velgere i løpet av valgkampen. Tillitsvalgte over hele landet melder om et mer samlet parti, og uroen fra sidevalget ser ut til å være forduftet.
Men å ikke nå sperregrensen er kjedelig. Det gir færre ressurser når partiet nå skal over i opposisjonstilværelse.
PDK og Sentrum
Ved årets valg har KrF hatt to spesielle utfordrere: Partiet de kristne (PDK) som har lagt seg godt til høyre for KrF og partiet Sentrum som har lagt seg til venstre for KrF. Begge partiene gjorde et dårlig valg, hvor de fikk henholdsvis 0.4 og 0.3 prosent oppslutning. Men det er et tankekors at noen få av stemmene til disse to, ville vært nok for å holde KrF over sperregrensen.
KrF bør lære av SV
En rekke partier har vært spådd en sikker død. Venstre, Senterpartiet og SV har alle fått høre dette de siste ti årene. Alle tre gjorde et godt valg i år.
Det er lett å glemme hvor fort dette går. Audun Lysbakken i SV måtte i 2014 svare på målinger godt under KrFs valgresultat. Noen år senere er altså SV en av valgets vinnere.
SV har jobbet godt organisatorisk, de har et ungdomsparti med høy aktivitet og de har dyrket en tydelig politisk profil. Uten å la seg stresse av MDG, har SV holdt fast på “Miljø og rettferdighet”.
KrF må gjøre det samme. De neste fire årene må organisasjonen utvikles, ungdomspartiet må vokse og profilen må bli tydeligere.
Suksessen i 97
Men det er også et annet ord som blir avgjørende: bredde. Noen hevder det var kontantstøtten som ga KrF 13.7 prosent i 1997? Andre peker på Kjell Magne Bondevik. Men antakelig er bredden i hva KrF den gang representerte, en mye viktigere forklaring. Som et bredt folkeparti kunne partiet nå mange velgergrupper.
For de som husker Anita Apeltun Sæle og Valgerd Svarstad Haugland, er de to en god illustrasjon på hvilken bredde KrF den gang stilte med.
3.8 vitner ikke om et veldig bredt parti, men ser vi på de siste ukene så vet vi at KrF evner å mobilisere. De har nå et grunnlag å bygge på. Kalddusjen fra årets valg kan være grunnlaget partileder Kjell Ingolf Ropstad trenger for å gjøre viktig endringer. Han har stått i stormen og vil kunne stå løpet videre.
3.8 er således ingen krise, men det må brukes godt. Da kan KrF komme svært sterkt tilbake i 2025.
Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at Filip Rygg tidligere har vært folkevalgt for KrF.
