Flere norske tenkere og meningsytrere har latt seg forføre av filosof Peter Singers utilitaristiske hedonisme. Én av disse er Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri. Det politiske engasjementet beskrives kanskje best som liberal-progressivt. Her vil vi vise at den liberal-progressive posisjonen er inkoherent. Det vil vi gjøre ved å forklare hvorfor Sterri opptrer schizofrent når han på én og samme dag argumenterer mot slakting av dyr og for sorteringssamfunn.
Artsisme og evneisme
Sterri gikk for kort tid siden hardt ut mot alle som spiser kjøtt. Dette er artsisme, hevder han i Dagbladet, og like uhyrlig som rasisme og sexisme. Det holder ikke at menneskene sørger for god dyrevelferd, noe som de fleste vil støtte. Det er uetisk i det hele tatt å drepe dyr. Dette er det klassiske veganerargumentet. Det er å diskriminere basert på hvilken art man tilhører.
Samme dag hevdet Sterri at det ikke er ønskelig å ha et samfunn der det finnes mennesker med mangler og skavanker. Derfor er det ikke bare etisk forsvarlig å ta livet av fostre basert på dets egenskaper, bedrive evneisme; det er til og med ønskelig.
Når man ser nærmere på hvilke kriterier Sterri anvender for å definerer uetiske drap, oppdager man at evneisme er uetisk drap per se. Konsekvensen er at Sterri enten må slutte å argumentere for at artsisme er uetisk, eller så må han begynne å argumentere for en radikal innskrenking av abortloven.
De to kriteriene
Sterri hevder: «Det er galt å drepe fordi det fratar noen et godt liv og fordi det setter en effektiv stopp for muligheten til å tilfredsstille forventningene vi har om framtiden.» Her er det to kriterier som definerer hvilke liv som må vernes:
(1) Liv som har evnen til å føle smerte
(2) Liv som har evne til å besitte forventninger om fremtiden
Sterri skriver at dyr i varierende grad kan ha forventinger om fremtiden. Men dette er en overforenkling. I det psykologiske fagmiljøet er det uenighet om dyr overhode har potensial til «mental time travel», som må være en forutsetninger for å kunne ha forventninger om fremtiden.Professor Michael Corballis mener eksempelvis dyr har potensialet, professor Thomas Suddendorf hevder det er en egenskap forbeholdt mennesket.
Men så skriver Sterri: «Vi bør gi dyr samme vern på liv som vi gir de eksemplarene av menneskeslekten som i liten grad knytter forventninger om framtiden. Hvis du ikke er villig til å ofre vernet av spedbarn og demente, bør du heller ikke ta liv av dyr.» Sterri forlater her sitt andre kriterium; heller ikke manglende forventninger om egen fremtid er grunn god nok til å ta liv. Dermed er det egentlig bare det første prinsippet som er gjeldende for Sterri: Man skal ikke ta liv som har evnen til å føle smerte.
Fosterets evne til å føle smerte
Når Sterri forteller at dersom «du ikke er villig til å ofre vernet av spedbarn og demente, bør du heller ikke ta liv av dyr», må det være lov å presisere at dette gjelder begge veier. Og det er dette som er så paradoksalt med Sterri – han er mer opptatt av å opptre etisk ovenfor andre arter enn sin egen. Dette er åpenbart problematisk, og et symptom på at Sterri tar utgangspunkt i Singers menneskefiendtlige sammensurium av en filosofi.
I en offentlig høring forteller Dr. Maureen Condic, førsteamanuens i nevrobiologi og professor i pediatri ved University of Utah School of Medicine, at fosteret kan være i stand til å føle smerte allerede i uke åtte. Hun hevder at det er konsensus i fagmiljøet: «There is universal agreement that pain is detected by the fetus in the first trimester. The debate concerns how pain isexperienced; i.e., whether a fetus has the same pain experience a newborn or an adult would have.» Men hva slags smerte fosteret opplever burde være irrelevant, så lenge det er smerte. Et dyr opplever eksempelvis neppe den samme smerten som det et menneske gjør. Condic fortsetter og forteller følgende om premature fødsler før uke 23:
Strikingly, the earlier infants are delivered, the stronger their response to pain. These and many other direct observations of fetal behavior and physiology have resulted in a clear consensus among professional anesthesiologists (highly specialized physicians who are experts in pain management) that the use of medications to relieve pain is warranted in cases of fetal surgery. Many of the advocates of fetal anesthesia make no claims regarding the qualitative nature of fetal pain, but based on both the scientific literature and on their own observations, they clearly conclude that pain exists for these fetuses and that as physicians they are obligated to address fetal pain medically, despite the many serious challenges and medical risks this procedure entails.
I Norge kan man abortere selvbestemt frem til uke tolv. I praksis gjelder det frem til uke 18. Rundt96% av alle søknader om senabort innvilges, hvor endelige grense er på 22 uker. Til sammenligning: I Japan har man nå greide å holde barn som er 21 uker gamle i live utenfor morens mage.
Det betyr at Sterri, dersom han virkelig mener at kriteriene han baserer anti-artsismen på er gjeldende, det vil si at drap på dyr er uetisk, er logisk forpliktet til å kjempe for en absolutte abortgrensen ved uke åtte. Videre er han logisk forpliktet til å gjøre en helomvending hva gjelder evneisme: Dersom han sammenligner artsisme med rasisme og sexisme, så må evneisme falle i samme diskrimineringskategori. Å drepe på grunn av evner burde være like uhyrlig form for diskriminering, spesielt ettersom det er vanskelig å avdekke mangler og skavanker før uke tolv, altså etter at fosteret kan føle smerte.
De nye abortmotstanderen
De fleste abortforkjempere argumenterer for at fosteret kan fjernes ettersom det ikke er en person inntil cirka uke 22, og at det da ikke har krav på rettsvern. Det er basert på den samme logikken at Singer har tatt til orde for å drepe også nyfødte barn, ettersom de ikke oppfyller kravene for å kvalifisere til personstatus: rasjonalitet og selvbevissthet. Likevel argumenterer Singer – forstå det den som kan – at slakting av dyr er en synd. Det til tross for at ingen dyr oppfyller kravene om rasjonalitet og selvbevissthet. Derfor er Singer hyklernes yppersteprest, den fremste artsist: Den eneste arten han forsvarer drap på, som møter kriteriene som skal forhindre artsisme, er mennesket. Det forunderlige er at de liberal-progressive, som Sterri, ikke evner å vise noen form for kritisk sans i møte med en slik åpenbar inkoherens.
You can’t have it both ways. De liberal-progressive kan ikke både bekjempe artsisme og forsvare selvbestemt abort etter uke åtte. Enten må Sterri forlate ideen om at artsisme er et problem, eller så må han begynne å kjempe for en radikal innsnevring av dagens abortlovgivning.
