Med boka «En norsk terrorist» tar Lars Akerhaug(bildet) et oppgjør med de rådende sosiale forklaringsmodellene for å forstå unge menneskers ferd mot radikal islam. Akerhaug hevder at nesten ingen blir terrorist på egen hånd. Å bli mobbet og plassert utenfor fellesskapet kan få varige negative konsekvenser, men det er ikke nok til å bli massemorder for al-Shabaab. Det norske samfunnet må i større grad anerkjenne enkelte former for muslimsk ideologis rolle i unge muslimers radikaliseringsprosess.
Akerhaug er modig. Han påpeker hvordan den ideologien i enkelte muslimske trossamfunn fungerer som inngangsport til mer radikale tanker og ideer. De unge fremmedkrigerne tilhører ikke bare små marginaliserte grupper, de er ikke bare informert gjennom ekstreme forum på internett; de opplæres i norske muslimske trossamfunn.
Hassan Dhuhulow fra Larvik var en av fire terrorister som gjennomførte blodbadet på Westgate-kjøpesentret i Nairobi 23. september 2013. 67 mennesker mistet livet. Akerhaug hevder det norske samfunnet ikke har tatt de to år gamle hendelsene fra kjøpesenteret i Nairobi tilstrekkelig innover seg. En gutt som har gått på norsk barneskole, norsk ungdomsskole og norsk videregående skole ender opp som hellig kriger for en av verdens mest brutale terrororganisasjoner. Det er voldsomt. Og vi vet at Hassan Dhuhulow ikke er den eneste. Flere titall ungdommer har reist som fremmedkrigere til konfliktområder i Syria, Irak og Somalia. Det norske samfunnet finner ikke effektive virkemidler for å stoppe dette. Politikerne fremstår mer handlingslammet enn handlekraftige.
I «En norsk terrorist» forteller Akerhaug Hassan Dhuhulows historie og reiser debatten om hvordan dette kunne skje.
Akerhaug forteller om en traumatisert og foreldreløs ung gutt som kommer fra krigsherjede Mogadishu til fredfulle Larvik. Gutten har bilder på netthinnen som medelevene ikke kan forestille seg. Han har en hverdag med lite kjærlighet og mye hardt arbeid. Han mobbes. Utsettes for rasisme. Han føler seg utenfor – både hjemme og på skolen. På slutten av ungdomsskolen bestemmer han seg for å satse på religionen. Han begynner å be, holder seg til halal-mat og bestemmer seg for å bli en god muslim.
Dhuhulow var ikke opplært til å bli praktiserende muslim i sitt hjem i Norge. Akerhaug skildrer hans religiøse prosess som en søken etter tilhørighet og mening med livet. Dhuhulow fant ikke sin plass sammen med norske ungdommer. For en som selv vokste opp på Østlandet på 90- og begynnelsen av 2000-tallet gjør det vondt å lese om den hverdagsrasismen han ble utsatt for. Jeg kan dessverre gjenkjenne den skepsisen Dhuhulow ble møtt med. Jeg håper og tror det norske samfunnet har blitt mer inkluderende siden den gang.
Islam ble altså svaret for Dhuhulow. Her fant han en helhetlig ramme for å fortolke verden. Ifølge Akerhaug er slik religiøs oppvåkning, for barn oppvokst i Vesten, ofte et resultat av å føle seg marginalisert eller diskriminert. Den økte bevisstheten rundt Dhuhulows religiøse tro fikk tilsynelatende mange positive konsekvenser i livet hans. Det ble mindre konflikter og mer fokus på skolearbeid. Samtidig ble det starten på en radikaliseringsprosess som ikke sluttet før han stormet inn på Westgate-kjøpesenteret i Nairobi med automatvåpen mange år senere.
Det er denne prosessen Akerhaug skildrer så godt i boka. Han fortjener honnør for å våge å stille spørsmål ved de etablerte oppfatningene av radikaliseringsprosesser. Og det er nettopp her dilemmaene kommer: Hvordan forholder vi oss til religiøs eller ideologisk ekstremisme? I sitt valg om å bli praktiserende muslim planla aldri Dhuhulow å bli terrorist. De ekstreme holdningene ble en konsekvens av hans religiøse overbevisning. Det ble et nødvendig onde til beste for menneskeheten.
Å møte ytterliggående ideer kan være svært vanskelig for familie, sosialarbeidere, lærere og religiøse ledere. Og det kan være svært vanskelig å skille mellom en helt legitim religiøs bevissthet som samfunnet må akseptere og anerkjenne, og en radikaliseringsprosess som bør få varsellampene til å lyse. Det kan i mange tilfeller være ekstremt krevende å trekke grensen mellom ytringsfrihet og trosfrihet og gryende ekstremisme.
Et avgjørende bidrag for å hjelpe disse gruppene er økt kunnskap. Selvsagt bør religion og livssyn være et fag i skolen, og i lærerutdanningen. Samtidig vil det være viktig med oppdatert kunnskap i form av kurs og fagdager. Bare de siste ti årene er forståelsen av radikal islam som en reell utfordring i Norge radikalt endret. Det må derfor opprettes systemer og skrives veiledere som får den oppdaterte kunnskapen ut der den trengs aller mest. Solid kunnskap gir tryggheten til å agere når det er nødvendig.
Et annet virkemiddel kan være å nekte innreise for religiøse ledere som aktivt oppfordrer til ekstremisme og hellig krig, slik Storbritannia har gjort.
Muslimske trossamfunn skal ha vilkår på linje med andre norske trossamfunn, lag og foreninger. Og jeg vil stå opp for deres frihet til å praktisere sin religion og ha meninger utover den sekulære majoritetsoppfatningen som råder Norge. Men samfunnet må i større grad våge å stille kritiske spørsmål til trossamfunn og forsamlinger som aspirerer ungdommer til en ekstrem utgave av islam.
Spranget fra en religiøs oppvåkning til å bestille enveisbillett til Somalia er det Lars Akerhaug drøfter i boka. Det er nødvendig og viktig for å hindre at flere skal ende med samme skjebne som Hassan Dhuhulow fra Larvik.
