Skolen og Exphil-pensumet har ikke bare usynliggjort kristne tenkere. Man har i generasjoner formidlet mørke myter om kirken.
Debatten etter Hadle Rasmus Bjulands utspill om at skolen bør ha mer om kristne verdier som fortellingen om den barmhjertige samaritan, viser hvor lett det er å snakke forbi hverandre. Og slik Berit Aalborg peker på 6. juni, er det på tide å fjerne kristen-fobien.
Ja, Bjuland driver politikk – og møtes dermed på den arenaen, som med Venstres Abid Raja på Dagsnytt 18. Det ble spesielt tydelig da Raja mente det ikke er «kristne verdier», men «fremveksten av vitenskap som har gjort at vi er blitt et opplyst land».
For skolen og ExPhil-pensumet har ikke bare usynliggjort kristne tenkere. Man har i generasjoner formidlet mørke myter om kirken. På oppdrag fra Vårt Land og Skaperkraft presenterte Norstat i 2021 påstanden «Kirken mente i middelalderen at jorden var flat». Bare 25 % var uenige og nesten halvparten støttet direkte en så grov historisk feil. Myten satt mest fast hos dem med lengst utdannelse. Dermed var flest enige blant Venstres velgere, og færrest hos FrP og KrF.
Se de lange linjer
Nylig la Kari Nessa Nordtun opp til en skolesatsing for å styrke «læringen om vår felles historie, kulturarv og tradisjoner». Imidlertid sies ikke hva slags historie. For verdier vokser ikke frem i vakuum.
Slik historikeren Edward Grant understreker lar opplysningstiden og dermed vitenskapens utvikling «seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig». Likevel har knapt noen lært i skolen eller på ExPhil at biskopen i Nidaros var en av ildsjelene da Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab ble stiftet i 1760.
Raja hevdet på Dagsnytt 18 at vi ikke kan takke noen religioner for ytringsfriheten, og nevnte istedet folk som John Locke. Norsk utdannelse er altså så dårlig at selv ikke fremstående politikere vet at Locke var en ganske så klar kristen. Det er neppe tilfeldig at han og andre frihetstenkere fant stemmen sin nettopp i Vesten. Å gi hele æren til «opplysningstiden», er som å takke båtene for havet.
Verken den dansk-norske kongen eller kirken imponerte i kampen for ytringsfrihet, men med flere katolske og reformatoriske tenkeres fokus på samvittighetsfrihet, er det ikke underlig at også ytringsfrihet kunne få vind i seilene i Vesten.
Idealer som syndsbekjennelse, bot og tilgivelse bidro til at selv- og samfunnskritikk ble en selvfølge. For dette faller ingen naturlig, fra autoritære regimer og sterke æreskulturer, til ledere med for stor tro på seg selv, eller så liten at de må fornedre andre.
Vi har glemt å lære av oss selv
En skole som skal formidle en «kristen og humanistisk arv», krever lærere som kan forklare hvordan også kristen tro, tanke og nestekjærlighet over tid har endret samfunn på radikale måter – uten å bli for romantiske eller rosenrøde.
For kristen tro er kulturelt sprengstoff. Lignelsen om Den barmhjertige samaritan torpederer tanken om at vår neste kun er vår egen familie, klan eller nasjon. Slik Stefan Fisher-Høyrem påpeker, bør lignelsen også åpne for ydmykhet og forståelsen at vi kan lære og få hjelp av andre.
Vi ser imidlertid ut til å ha glemt å lære av oss selv.
Bjuland har rett i at skolen bør ta seg mer tid til å vise røttene til så mange av våre kulturelle og etiske ryggmargsreflekser. Ikke for å fremme bestemte partier, men for å forstå hvorfor flere enn politikere så sterkt ønsker å vise barmhjertighet.
Først publisert i Vårt Land 16.6.2025
