Den som intet våger, intet vinner, heter det i et gammelt norsk ordtak. Det er som tatt ut av historien om Askeladden, Peer Gynt, eller Dr. Stockmann i «En folkefiende». Det er skikkelser som er gått inn i en norsk «mytologi» – de visste at alternativet til å handle ikke var fristende.
Det var ikke bare i mytologien nordmenn hadde mot. Norske fiskere og sjøfolk kunne risikere livet for å få mat på bordet. Og ingen stilte spørsmål om det var en vel høy risikoprofil. Grunnen til det er innlysende. Å ta risiko, å dra til sjøs, det var normalt.
Slik er det ikke i dag. Til tross for en boom innen norske startups, Xeneta, Gelato og No Isolation nevnes ofte i media, og det faktum at Norge lå foran både finnene og danskene i antall investeringer over ti millioner dollar i gründerbedrifter det siste året, så drømmer ennå ikke nordmenn om å bli gründere. Ifølge Global Entrepreneurship Monitor er andelen nordmenn som ønsker å bli gründere nesten halvert mellom 2005 og 2015. 4,8 prosent av den norske befolkningen kan tenke seg å bli gründere. Av våre naboland blir vi slått av britene, svenskene, tyskerne og finnene.
Det som er normalt gjør vi uten å stille spørsmål ved det. På 50-tallet var det normalt at mor var hjemme med barn og at folk flest gikk i kirken på søndager. Den gang ville det innebære kostnader for en mor å jobbe med små barn og i beste fall var kirken et viktig møtepunkt. I dag er normaliteten nesten det motsatte, men stadig er kostnaden stor for nordmenn som «velger feil» og bryter med normaliteten.
Foreldre som prioriterer å være hjemme med barn framfor å jobbe må svare for det. Personer som har studert eller bodd lenge i utlandet og prøver å få seg jobb klager over at det er vanskelig å passe inn. De har valgt bort den norske normaliteten, men det rammer også mennesker med migrasjonsbakgrunn som føler seg definert som bindestreks-nordmenn. De har ikke tatt et valg, men siden foreldrene eller besteforeldrene tok et valg, har de fått en annen oppvekst enn folk flest og faller utenfor enn normaliteten.
Jeg tror den snevre norske normaliteten er et hinder for innovasjon og risikovilje.
På mange måter er det underlig at nordmenns risikovilje faller nå. Det har aldri vært så lett å starte en bedrift. Sammenliknet med de fleste europeiske land er det også lett å starte en bedrift i Norge. Det er relativt lite byråkrati, og vi har en velferdsstat som gjør at risikoen ved å mislykkes er mindre enn for en gründer i for eksempel i Storbritannia eller Estland. I tillegg er det relativt enkelt å få oppstartstøtte fra Innovasjon Norge, det er lett og billig å leie kontorer og de fleste har også såpass god økonomi at vi faktisk kan ta oss råd til å ta permisjon i et år for å starte en bedrift.
Norge har i tillegg mange fellestrekk med innovative land. Da jeg arbeidet med boka «Startup Israel», om den mest dynamiske gründerregionen i verden etter Silicon Valley, ble jeg slått av at israelere mener landet er innovativt på grunn av sin kultur. Israel er et land med små avstander mellom topp og bunn, liten respekt for autoriteter og et skolesystem som oppfordrer elever til å tenke selv. En liknende historie fortelles i Estland. Det minner påfallende om hvordan vi skryter av Norge, men hvorfor er andelen som har lyst til å starte bedrifter i Estland tre ganger så høy og i Israel hele fire ganger så høy som i Norge?
Jeg tror noe av årsaken er å finne i en viktig kulturell forskjell mellom Norge og Israel. Israelere elsker å diskutere. Mickey Steiner, som arbeider for den tyske energikjempen Innogy i Tel Aviv, mener det startet da den romerske generalen Titus ødela tempelet i Jerusalem i år 70. Da mistet jødene sin sentrale teologiske autoritet. Siden har de lærde måttet diskutere teologi. Det har vært uenighet om hva som er rett og hva som galt.
Det interessante med historien er ikke det historiske faktum, men at den understreker uenighet er både bra og vanlig. Forskjellige holdninger om hva som er det gode liv er helt ok. Det legger til rette for en bred normalitet der mange livsstilsvalg er ok.
Å diskutere innebærer å ta en risiko. Du kan ta feil. I en diskuterende kultur vil mange oppleve å ta feil, og det er bra, for det reduserer frykten for å feile. I kombinasjon med liten respekt for autoriteter og små forskjeller mellom topp og bunn gjør dette at israelske gründere kontakter store bedrifter for å fortelle at teknologien deres kan endre selskapets framtid, eller prøver å finne kunder og investorer med teknologier som bare er 90 prosent.
Norge er ikke Israel. Ikke er vi Estland heller. I Norge har nok oljevelstanden vært medvirkende til at andelen nordmenn med gründerambisjoner falt. Hvis dine venner har trygge jobber med god inntekt vil den opplevde kostnaden ved å være en fattig gründer bli større enn om dine venner har trygge jobber med lav inntekt – eller alle føler en grad av usikkerhet. Mellom 2005 og 2015 ble det unormalt å ikke ha en stabil høy inntekt.
Og heri vises et paradoks. Når det skrives om gründerskap hevdes det at det norske problemet er janteloven. Vi skal ikke tro at vi er bedre enn noen andre. Det store problemet er heller at vi er livredde for å oppfattes som dårligere enn andre. Det er den sykdommen Norge må prøve å kurere.
I kuren kan vi se til Israel, men også Sverige og Estland – to andre små land. I Sverige, landet av storindustri, adel, arbeidere og husmenn, er det nå dobbelt så mange som ønsker å bli gründer enn i Norge. Det er svenske tilstander og et tydelig tegn på at svenskene har klart å utfordre sin konsensuskultur.
Den som finner opp noe nytt tenker annerledes enn de fleste, men den som prøver å finne opp noe nytt feiler også ofte. Skal vi få unge nordmenn til å drømme om en spennende jobb i egen bedrift, i det grønne skriftet, er det forskjeller, ikke konsensus og trygghet, som bør være våre verdier.
Egentlig burde ikke dette være så vanskelig. Risikogenet og diskusjonen ligger også i vår kultur. Askeladden tok risiko. Nordmenn var sjøfolk. Wergeland og Welhaven diskuterte. I gamle dager var det normalt for nordmenn å være selvstendige næringsdrivende. Med verdens beste velferdsstat bør det bli normalt å velge risiko framfor trygghet. Den som intet våger – intet vinner.
