Det er ikke blitt lettere å spå om fremtiden, men et trygt stalltips er at kristne flest i Norge ikke vil heie på kristennasjonalisme. Selv om det kan høres bra ut å gi troen bredere innflytelse, gjør det den fort smalere og småligere.
Likevel er det ikke vanskelig å finne dem som frykter amerikanske tilstander i landet, og da ikke bare kommentatorer i sekulære media. Selv om det heldigvis er å slå inn åpne dører, er det greit å si fra, klart og kort: Kristennasjonalisme er ikke bra.
Samtidig er den ikke så enkel å sette på formel. Inntrykket er at dette for noen er en frykt for teokrati, et totalitært styre etter iransk modell, for andre en frykt for KrF på litt for mye Møllers tran. Kanskje er dermed et bra innsteg bibelforskeren N.T. Wrights bilde av hvordan tre av antikkens guder fortsatt forfører, hver på sin måte, noen ganger samtidig.
Krigsguden Mars er fristelsen til å satse på makt og posisjoner, krig og kontroll, også i mildere forstand. Det er ikke tilfeldig at influensere er blitt den nye vinen.
Mammon er suget etter penger, status og image. Gjerne også fred hvis det er mest lønnsomt, selv om man ikke skulle få Fredsprisen.
Afrodite lokker med kortsiktig nytelse fremfor bærekraftige verdier. Det gir ikke mindre feelgood å flyte med tiden, med strømmen akkurat nå, enten den går mot høyre eller venstre. Behagelig nok vil jeg aldri bli stilt til ansvar, bare jeg flytter meg i tide.
Ingen av gudene er opptatt av gode samfunn på sikt. Og samfunnene blir ikke bedre om det er kristne som lar seg forføre.
Det er uansett et dårlig tegn om man snakker mer om nasjon enn samfunn.
Kristen tro er på villspor når den ikke sees som noe universelt eller allment, men kobles til nasjoner eller identitet, sterke ledere eller personlig makt. Det fører galt å underordne troen politiske og nasjonale mål, og ikke bare fordi andre livssyn, nasjonaliteter og kulturer fort sees som en trussel.
Faren reduseres ikke av at «kristennasjonalisme» er en såpass uklar størrelse. Det er lett å la seg rive med, uten å oppdage hvor man er på vei. Særlig når det er mine verdier som trenger innflytelse.
Mens Mars og Mammon heier i kulissene og Afrodite strør om seg med slengkyss.
For kristne bør alt som gjør evangeliet mindre være et tankekors. Jesus kom ikke for å skape nasjonalstater eller velsigne bestemte etniske grupper. Selv om han sendte sine disipler ut til «alle folkeslag», er hans rike ikke av denne verden.
Det betyr ikke at nasjonalstater bør oppheves. Et nei til kristennasjonalisme er ikke et nei til 17. mai, statsgrenser eller til forbønn for statsledere. Det er all grunn til å be om at nasjoner kan være til velsignelse og beskyttelse for egne innbyggere, samtidig som det er et kristent kall å hjelpe også andre steder – uten å rasere ordninger som gjør det mulig å fortsette å hjelpe andre.
Luthers tanker om toregimentslære, eller Augustins perspektiver om “Gudsstaten” som noe annet enn Romerriket og menneskelige stater, betyr ikke at disse eller det verdslige regiment er noe ugudelig som må avskaffes.
Frykten for kristennasjonalisme handler om noe annet: At troen blir redskap for et folk eller en stat som dermed kan opphøye egen nasjon til nærmest noe guddommelig. Der statens politikk blir godhet og opposisjon ondskap.
Når troen kobles til en nasjonal agenda, forvanskes det universelle kallet. Det blir et rike i denne verden, ofte i strid med andre riker, som også kan kalle seg kristne.
Kobles Guds navn til politiske mål, kan motstandere stemples som “ugudelige”, snarere enn som mennesker med legitime meninger det er verdt å lytte til og reflektere over. Uten gode kontakter på tvers svekkes demokratiet, og gjør det vanskeligere å føre ærlige samtaler om politikk, moral og samfunn. For kristne blir det ikke bedre av at menigheter og fellesskap kan bli mer lojale mot nasjonen enn mot Kristus.
Ett mye omtalt uttrykk for kristennasjonalisme er tanken om syv samfunnsområder eller «fjell» hvor kristne bør ha innflytelse: familie, religion/kirke, utdanning, media/underholdning, næringsliv, kunst/kultur og regjering/politikk. Ved å ta lederskap på disse områdene, kan man gjenreise en samfunnsorden basert på kristne verdier.
Her er det imidlertid lett å snakke forbi hverandre. Velmente ønsker om å påvirke samfunn positivt, med idealer, forbilder, og i noen grad lover, er noe annet enn et mål om å ta total kontroll samfunnets institusjoner.
Men selv de som mener dette godt og ikke ønsker å kontrollere andre, kan fristes til å ønske makt når man ikke lykkes med sine mål, enten fristeren heter Mars eller Trump.
I kristen teologi har kirken en rolle som forkynner og vitne, ikke som statsbærende maktstruktur. Å ønske «kontroll» over samfunnssektorer kan føre til at evangeliet blir bundet til nasjonale eller ideologiske prosjekter. Det er lett komme i situasjoner der man bindes mer til maktelitens logikk enn til evangeliets frihet.
Kristen tro handler ikke om makt, men om mot: Mot til å tale sant, mot til å håpe, mot til å gi avkall på makt. Derfor er det bra at så mange kristne sier tydelig ifra: Troen tilhører ikke et maktapparat, den er ikke en nasjons eiendom, enten den som styrer er Putin eller Trump, Duda eller Orbán, Olav eller Harald.
Evangeliet sprenger alle grenser og kaller oss til ydmykhet, ikke til å hevde oss selv. Selv om det er lettere sagt enn gjort, trengs det også å sies.
(Først publisert litt forkortet i Dagen 25.11.2025)
(Fotograf fremhevet bilde: Bjørn Are Davidsen)
