Når Arbeiderpartiet i partiprogrammet åpner for at barn skal kunne ha flere enn to juridiske foreldre, er det et bilde på en stor omveltning i tenkningen om barn og foreldreskap i løpet av svært få år. Venstre har inntatt et liknende standpunkt.
Venstre sørget også for at stortingsvalget i 2017 ble første gang et norsk parti gikk til valg på å åpne for å leie surrogatmødre til å føde barn. Høyres landsmøte skal diskutere om morskapet skal splittes i en genetisk mor og en fødemor gjennom eggdonasjon.
Hva er en mamma? Hva er farskap, og hvem har ansvaret for barn?
I stedet for å bruke landsmøtet til å diskutere eggdonorene bør Høyre ta et steg tilbake og drøfte foreldreskapet og barns rettigheter i sin helhet.
I boka «Den liberale familien» tar jeg til orde for en helhetlig diskusjon om lovgivningen for barn og foreldreskap der alle de aktuelle spørsmålene ses i sammenheng.
Behovet har aldri vært større. For vel hundre år siden, i 1915, vedtok Stortinget de castbergske barnelover som gjorde Norge til et foregangsland for barns rettigheter.
Vel hundre år senere står vi en ny situasjon. Forslagene ovenfor er eksempler på at de etablerte prinsippene for foreldreskap utfordres. Hvordan skal vi i en ny virkelighet, med større mangfold og et globalt marked for egg, livmor og sædceller, lage lover som ansvarliggjør voksne og beskytter barnas interesser?
Noen sentrale momenter burde kunne ligge til grunn for en slik diskusjon.
– Hvem som er gode omsorgspersoner og hvem som bør være juridiske foreldre er to ulike spørsmål. Barn kan også ha en god oppvekst i mange ulike familiekonstellasjoner. Mange bonusmammaer er gode omsorgspersoner uten at det dermed blir riktig å tildele disse et juridisk foreldreskap.
– Barnets rettigheter og behov bør prioriteres foran voksnes krav på «likebehandling» og bør diskuteres grundig. FNs barnekonvensjon slår fast at barnet så langt som mulig har rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre. Ved bruk av donor i assistert befruktning, er det en ansvarsfraskrivelse å vifte bort dette argumentet ved å vise til at man får tildelt donorens navn og fødselsnummer når barndommen er over.
– Spørsmålet om egg- og sæddonasjon har en felleskapsdimensjon som sjelden blir diskutert. Er det etisk riktig å sette egne biologiske barn til verden som man fraskriver seg ansvaret for? En mann som blir far utenom planen på et one-night-stand får farskap. En sædgiver får ikke juridisk farskap. Er farsansvar dermed redusert til juss og uten dypere moralsk forankring?
– Hvilken makt får staten over individene og familiene når staten gis myndighet til å klippe over slektskapsbånd og tildele foreldreansvar uavhengig av biologi? Det er påfallende at politiske partier som kaller seg liberale ser ut til å være næmest blottet for slike refleksjoner. Man kan si mye om forslagene om å åpne for eggdonasjon og surrogatmødre, men liberalt er det ikke. Det ligger nærmere en autoritær enn en liberal tilnærming til statens makt.
Det lever en myte om at biologiens betydning er på retur. 75 % av norske barn bor sammen med mor og far. Bare i løpet av 2016 ble det 4500 flere barn som bor med begge foreldre.
Vi har alltid hatt samlivsbrudd og flere familieformer. En av de mest markante endringene i vår generasjon er at fedrene har kommet på banen i omsorg og ikke minst gjennom å ta del i ansvaret også etter samlivsbrudd. Det biologiske foreldreskapet har større betydning i dag enn for en generasjon tilbake.
I tillegg ser vi økt åpenhet om biologi og slektskap. En adopsjon kunne være tabu for 40 år siden, i dag er det åpenhet. Vi viser ikke mindre interesse for røtter, slekt og opphav. Tvert i mot ser det ut til at interessen øker.
Internasjonalt tillegges også retten til kunnskap om opphav større vekt. FNs barnekomité har reist spørsålet om anonym donasjon er forenlig med barnekonvensjonen. Sverige og Storbritannia har gjort som Norge og opphevet anonymiteten.
Som om ikke det var nok har den medisinske utviklingen gjort at kunnskap om gener og familieforhold blir stadig viktigere for å forebygge sykdom og for å gi god behandling.
I politikken har biologiens betydning for foreldreskapet vært på retur. Samtidig har det biologiske foreldreskapet fått økt betydning i hverdagslivet. Kanskje kan vi forvente at biologien gjør et comeback også hos de som vedtar lover om barn og foreldreskap?
De varianter av foreldreskap og assistert befruktning vi diskuterer nå er jo bare begynnelsen på det som venter oss. Det kan bli mulig å omprogrammere hudceller fra mennesker til å bli egg og sædceller. Da kan du lage kopier og få barn med deg selv. Hvordan skal vi da begrunne grensene våre hvis natur og biologiske sammenhenger ikke teller?
Hva er en mamma, og hva er en pappa?
Barneloven, loven om barn og foreldreskap, forteller mye om hvordan vi som samfunn definerer felleskap, menneskesyn, om statens makt og om hvem som har ansvaret for barn.
Spørsmålet om eggdonasjon er derfor ett av flere store spørsmål. Det er langt mer enn en debatt om grenser for ny teknologi. Det handler om morskapet og fortjenerer å bli satt inn i den sammenhengen det hører hjemme.
Politikerne bør ikke lenger få slippe unna med å behandle disse spørsmålene enkeltvis. Vi trenger en debatt om hva vi som samfunn skal mene om barn og foreldreskap – om barns rettigheter og voksnes ansvar.
