Det som en gang startet som en streik hos noen kvinnelige arbeidere i tekstilindustrien i New York (1908) har blitt en internasjonal bevegelse og feiring av kvinners rettigheter over hele verden siden 1909.
Jeg synes det er fantastisk at vi har en dag til å feire og til å huske hva modige kvinner har gjort og gjør, men jeg spør meg om vi husker på kvinners rettigheter når vi går ut av demonstrasjonstoget og inn i dagliglivet der vi står overfor mange, kanskje små, men viktige valg.
Det var kvinnelige arbeidere fra klesindustrien i New York som kjempet denne kampen for rettferdig lønn, men denne kvinnekampen er ikke over. Kvinnelige arbeidere i klesindustrien kjemper fortsatt for rettferdig lønn, kampen er bare flyttet til andre land og kontinenter.
Siden 1970-tallet er sysselsettingen i tekstilindustrien i Norge blitt sterkt redusert. Vi har outsourcet det meste til fabrikker og arbeidere til lavkostland. En sterk økning i forbruket av klær har gitt økt etterspørsel, noe som har økt importen av klær til Norge med 26% de siste 10 årene. Billig arbeidskraft i andre land gir lave priser på klær i Norge og vi kan shoppe som aldri før. Realiteten bak billige klær er at noen andre har betalt prisen.
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har presentert mye forskning på arbeidsmiljø og arbeidstakerrettigheter i klesindustrien, og da særlig i utviklingsland. Ikke uventet viser deres funn at arbeidsforholdene er svært krevende mange steder. Spesielt utfordrende er forholdene for kvinnelige arbeidere og hele 80% av tekstilarbeidere er kvinner. Hverdagen for en stor andel er preget av lang arbeidstid, dårlig sikkerhet, liten beskyttelse mot overgrep, lave lønninger og urettferdig avlønning. I tillegg er det ofte få eller ingen ordninger for fødselspermisjon og svært mange er utsatt for vold og misbruk.
Som forbruker i Norge er vi involvert i brudd på menneskerettighetene på den andre siden av verden. Vi kjøper produkter her som ikke er rettferdig produsert. Prisene er ofte så lave at de i seg selv burde få oss til å stille spørsmål. Våre valg som forbrukere avgjør hva som produseres og gjennom å stille krav påvirker vi hvordan de produseres. Vi må begynne og spørre hva slags produkter det er vi kjøper. Hvordan er det laget? Hvem laget den? Fikk de rettferdig betaling? Var de tjent med å lage en genser til meg? Ble de tvunget? Fikk de mat? Hva med vann? Det er på tide å ta vår del av ansvaret, selv fra den andre siden av kloden!
8. mars-toget fremhevet mange sterke og viktige paroler. Spørsmålet jeg ønsker å stille er: Hva slags parole er trykket på etiketten av plaggene vi kjøper? Hvilke kvinnekampsparoler har vi hengene i klesskapet hjemme? Hvilke kvinner støtter vi gjennom klærne vi kjøper? Kanskje verre, hvilke kvinner undertrykker vi gjennom klærne vi kjøper?
Vi kan ikke fortsette å ignorere forholdene til tekstilarbeiderne verden rundt.
Likestilling defineres som at alle mennesker har samme rettigheter og samme muligheter. Det er fornuftig og riktig å stå opp for våre egne rettigheter i vårt eget land, men vi må ikke glemme at vår atferd og valg har en direkte effekt på kvinnelige arbeidere i andre land og disse kvinnenes menneskerettigheter. Det er avgjørende at vi oversetter vår lidenskap for likestilling og kvinners rettigheter til handling; vi trenger kunnskap og vi må handle deretter. Be om åpenhet om varenes opprinnelse i din favorittbutikk og tenk gjennom hva du kjøper.
Det er på tide å ta kampen for kvinnes rettigheter inn i dagliglivet. Inn i hjemmet. Inn i klesskapet. Mer enn 100 år siden kvinnekampen startet er det kanskje på tide?
