Denne uken la finansminister Stoltenberg frem neste års statsbudsjett. Lyspunktene overskygges dessverre av en fiendtlig familiepolitikk.
En av Norges største utfordringer er de lave fødselstallene. På 1960-tallet var fruktbarheten relativt høy, med rundt 2,5 barn per kvinne (for å opprettholde befolkningen må det være 2,1). Siden da har tallet sunket til dagens historisk lave 1,4 barn.
Dette er alarmerende. Vi bedriver sakte selvutslettelse, uten at politikerne virker å ta alvoret innover seg. Løsningen hittil har vært arbeidsinnvandring, men det vil ikke være mulig i fremtiden. Lave fødselstall er et globalt fenomen og det er uklart hva arbeidsinnvandring faktisk løser på lang sikt.
Forskere tegner dystopiske framtidsscenarier av en verden uten arbeidskraft til de mest nødvendige jobbene. Hvordan responderer Norge? I statsbudsjettet foreslår regjeringen å kutte i foreldrefradraget fra 25.000 til 15.000 for første barn, og fra 15.000 til 10.000 for det andre.
Det skal altså bli dyrere å ha barn.
I tillegg kutter regjeringen engangsstønaden ved fødsel – fra allerede lave 92.648 – til 60.000 fra juli 2026. Regjeringens politikk gjør det dermed enda mindre attraktivt for kvinner å føde barn før de er ute i full jobb. Det underbygger problemet med at vi starter for sent med å få barn.
Jeg tror ikke de lave fruktbarhetstallene kun kan løses med økonomiske insentiver. De er et kulturelt sykdomstegn som krever en gjennomgripende endring i vårt forhold til barn.
Likevel spiller også økonomi en rolle. For noe som handler om så avgjørende forhold for landets økonomi, bør ha svært tydelig incentiver i statsbudsjettet. Større barnekull er et presserende behov.
I stedet for å senke foreldrefradraget, bør fradraget økes. KrFs forslag bør inspirere til en god løsning. Hvis partier først skal kappes om å forbedre statsbudsjettet, kan 100.000 for første barn og deretter 50.000 for de neste være et utgangspunkt.
Det samme gjelder engangsstøtten ved fødsel som burde vært på høyde med foreldrepenger. Kvinner bør oppmuntres til å få barn i deres mest fruktbare alder, slik at ikke studenter og hjemmeværende blir lønnstapere.
Det er kortsiktig politikk om regjeringen er mer opptatt av å få kvinner i arbeid enn av at de skal bære frem neste generasjon. Vi kan spare mye på barnehagebudsjett, med stadig færre barn, men det hjelper ingen at vi da sparer oss til fant.
(Takk til Ben Wicks på Unsplash for fremhevet bilde)
