I debatten om eggdonasjon og surrogati ser det ut til at tilhengerne tror de forfekter liberale standpunkter. Men hva er egentlig en liberal tilnærming til foreldreskap og assistert befruktning? I boka «Liberalisme på norsk» forsvarer Venstreideologen Sveinung Rotevatn sitt syn på surrogati på denne måten:
«For min del tek eg utgangspunkt i den retten kvinna har til å bestemme over eigen kropp, og i den retten menneske har til å hjelpe kvarandre. Dersom ei søster vil hjelpe ei anna søster med å bere fram eit barn, kan eg vanskeleg sjå korleis ein kan forby ho å gjere det. (…) Her må den enkelte borgaren finne sin veg.»
Rotevatn gir inntrykk av at dette handler om et forbud. Det finnes ikke noe forbud mot bruk av surrogatmor i norsk lov. Men barnelovens § 2 slår fast at kvinnen som føder barnet regnes som barnets mor. I tillegg slår den samme paragrafen fast at en avtale om å føde barn for andre ikke er bindende. Eggdonasjon ved assistert befruktning er ikke tillatt. Du trenger ikke en eggdonor for å leie en surrogatmor, men forbudet mot eggdonasjon gjør det likevel vanskeligere å bruke surrogatmor i Norge.
Å innføre surrogati handler med andre ord ikke å om å fjerne et forbud, men å endre barnelovens bestemmelse om morskap.
Det ville bety at vi forlater prinsippet om at biologien definerer morskapet, der den som føder barnet er barnets mor, og erstatter dette med et prinsipp der staten definerer morskapet.
Dagens bestemmelse, der kvinnen som føder barnet regnes som barnets mor, kom inn i lovverket først i 1997. Da så politikere at utviklingen gjorde det nødvendig å presisere dette. Før 1997 var det ingen bestemmelse som fastsatte morskap i barneloven. Morskapet har vi tatt for gitt.
Det forteller også hvor grunnleggende og intuitiv denne oppfatningen er. En liberal oppfatning av morskap bør derfor innebære at morskapet eksisterer uavhengig av staten. Når loven i dag slår fast at kvinnen som føder barnet skal regnes som mor, begrenser staten seg til å bekrefte et allerede eksisterende morskap.
Det er altså ikke motstanderne av surrogati som representerer det statlige inngrepet i denne diskusjonen. Det er surrogatitilhengerne som åpner for å gripe inn i familierelasjonene som representerer den statlige maktbruken.
Når staten på denne måten tiltar seg makten til å definere familien, innebærer ikke dette bare å definere en ny mor for barnet. Like viktig i denne sammenheng er det at staten også definerer fødemor og hele hennes slekt ut av barnets familie. Surrogati innebærer som oftest også eggdonasjon, og i disse tilfellene er det også en genetisk mor og genetisk slekt som defineres ut av barnets liv.
Når mindretallet i Høyres programkomite argumenterer for å tillate eggdonasjon, opererer de med samme type retorikk som i surrogatidebatten. Man gir inntrykk av at dette handler om voksne menneskers valg. Men både surrogati, egg- og sæddonasjon innebærer at det er staten som gis makt til definere familie, slekt og foreldreskap. Da går man bort fra den liberale forståelsen av familien som uavhengig av staten. Er det enkeltmennesker og familier som eier staten, eller er det staten som eier oss?
Det som frem til 1997 var selvsagt, at morskap eksisterer uavhengig av staten, er med ett blitt politikk. Eggdonor og fødemor kan ikke begge ha morsansvaret. Staten må avklare dette og tar dermed makten over morskapet.
Det er en misforståelse å omtale forslagene om statlig distribusjon av egg og sæd til stadig flere grupper som liberal politikk. Det er god grunn til å spørre om det ikke heller er uttrykk for autoritære ideer om statens makt over individet.
Den avgrensede statsmakten møter et av sine største dilemmaer i møte med barn som opplever omsorgssvikt. Å ta et barn ut av hjemmet er kanskje velferdsstatens mest alvorlige inngrep. Det er likevel av og til nødvendig. Et av den liberale statens store tankekors er at barn som med makt tas ut av hjemmet på grunn av manglende omsorg, ofte ikke tilbys den tryggheten og stabiliteten de manglet i det hjemmet de ble hentet ut av. En av utfordringene er at vi mangler voksne mennesker som vil åpne sitt hjem og være fosterforeldre.
Det er verdt å reflektere over at flere partier nå, også de som kaller seg liberale, vil inngå store kompromisser med barnets rettigheter for at ufrivillig barnløse skal få egne barn – samtidig som de barna myndighetene har hentet ut av hjemmet, sitter fast i en kø og venter på et fosterhjem.
Når stortingsflertallet nå kan komme til å åpne for eggdonasjon vil vi ha én kø av voksne par som venter på egg for å kunne få egne barn, og én kø av barn under statens omsorg som har som sitt høyeste ønske å få et fosterhjem. Dersom liberale politikere ikke ser at dette er et paradoks, er det kanskje betimelig å spørre hva de er lagd av. Liberal politikk er det ikke.
