For dette krever at «historien» beveger seg mot et mål – og at det er godt. En slik tanke støttes imidlertid ikke av naturvitenskapen. Forskere understreker at naturen, fra mutasjoner til meteorer, ikke har noe mål. Man kunne kanskje tro det før Newton og Darwin, men ikke nå, hevdes det.
I samfunnsvitenskap har heller ikke historien noe mål. Den er et abstrakt begrep. Den er det som skjer. Sagt på annen måte finnes større prestasjoner enn å stå på siden til det som skjer.
For å si at historien har et mål, må man til teologien. Tanken er jødisk og kristen. Selv om vi har fri vilje og ikke er forutbestemte, styrer Gud lange linjer bak kulissene. Vi er kalt til kjærlighet og tilgivelse, kjempe for svake og utstøtte, rett og rettferdighet, men ikke for noe abstrakt og utopisk om «historiens mål». Slik det heter i Ja vi elsker, «har Vår Herre stille lempet, så vi vant vår rett».
Tanken var så selvsagt på 1800-tallet at den farget ideologier som avviste Gud, som modernitetens sterke fremskrittstro og en marxistisk tro på at vi lovmessig gikk mot det klasseløse samfunn.
Argumentet var klart: Er du uenig, er du ikke på historiens side. Og er du ikke det, kan vi hjelpe … historien ved å skyve deg ut av den. Vi må kort sagt fjerne uregelmessigheter i veien.
Den sovjetiske diktatoren Stalin visste han hadde rett. Siden han stod på «historiens side» kunne han bruke alle midler til å få rett, uten å vise «reaksjonære» nåde, enten de var prester eller bønder.
Kort sagt må man være historieløs for å tro at det er et uproblematisk ideal å stå på historiens side.
Selv om transhumanismen ikke bør slås i hartkorn med Stalin, ser vi også der en tanke om at vi har plikt til å hjelpe oss og historien. Omfavner jeg ikke uten videre genmodifisering, nanoteknologi, kunstig intelligens, surrogati og kloning, står jeg ikke på «den rette siden av historien».
Tanken om å representere en ustoppelig historisk kraft kan motivere til innsats, men også pasifisere. Den er uansett farlig både på høyre- og venstresiden, blant populister og professorer, marxister og liberalister, jihadister og teknokrater. For hva gjør vi med dem som motsetter seg denne kraften?
For de hindrer fremskrittet. De står på feil side. Verden blir bedre om de forsvinner ut av historien. Det er drastisk å ta dem helt ut, men de bør i hvert fall ikke slippe til i media eller offentlig debatt.
Skal du virkelig skape et godt samfunn, bør du nok ikke tro at du står på den rette siden av historien.
Takk til Unseen Histories on Unsplash for fremhevet bilde.
