Vi snakker ofte om ALI-yrker (advokat, lege og ingeniør), likhetsskolen, flate maktstrukturer og innvandrere som gjør klassereiser. Fortellingen om Norge er i stor grad en fortelling om likhet og små forskjeller. Alle kan lykkes i oljerike Norge. For noen er det selvsagt en ganske presis beskrivelse, men for en urovekkende stor gruppe mennesker er dette en plagsom og usann rekke med påstander. Svært mange arver foreldrenes manglende tilknytning til arbeidslivet, økonomi, utdanningsnivå og helse.
Historien om fremtidens tapere er i stor grad en fortelling om hvor du er født. Vokser du opp i feil familie eller er fra feil land, så er det stor sannsynlighet for at du ikke lykkes i fremtiden.
Lønn og utdanning går i arv
SSB sammenlignet i 2010 inntektsstatistikk for husholdninger for å studere de som var barn (8–17 år) i 1986, og hvor de befinner seg i inntektsfordelingen som voksne (30–39 år) i 2008. Konklusjonen var at barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå hos foreldrene, i større grad vil tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenlignet med andre barn.
Historien om fremtidens tapere er i stor grad en fortelling om hvor du er født.
Kjartan Steffensen og Salah E. Ziade ved SSB har sett nærmere på sammenhengen mellom foreldrenes utdanningsnivå og barns resultater i skolen. Etter å ha gjennomgått karakterer i videregående skole, skrev de at «Når vi kontrollerer for øvrige trekk ved elevene finner vi at estimert stryksannsynlighet er høyere for gutter enn jenter, høyere for elever med lavt utdannede enn høyt utdannede foreldre og høyere blant innvandrere fra landgruppe 2 (Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS) enn blant øvrige elever.»
Hva kan gjøres?
I boken «Fremtidens tapere» peker respondentene på flere faktorer vi må ta tak i. Her vil jeg nevne to viktige poeng: Boligpolitikken og direkte oppfølging av barn i faresonen.
Uten arbeidsinntekt og egenkapital er de fleste som lever under fattigdomsgrensen avhengig av kommunal hjelp til å skaffe seg bolig. For noen betyr dette dårlige private utleieboliger, for andre kan det bety bosetting i kommunale boliger, tett på andre vanskeligstilte grupper.
Det å få spredd kommunale boliger er svært viktig.
For noen år siden satte NRK et prisverdig fokus på barn i kommunale boliger med en sterk radiokommentar, Oppgang 13, og mange utfyllende reportasjer, hvor en av ingressene lød slik: «Narkorazzia hos naboen en uke før julaften, brann i nabooppgangen tidligere i høst og blod i trappa. Kommunen lar fortsatt Selma (9) og søsknene hennes bo i oppgang 13 i den kommunale leiegården øst i Oslo.»
I tillegg til å sikre at barnefamilier ikke blir plassert i belastede bomiljø, kan kommunene selge eksisterende utleieboliger for å så kjøpe nye i andre deler av kommunen. Det å få spredd kommunale boliger er svært viktig, såpass viktig at kommunene også bør få anledning til å pålegge private utbyggere en andel utleieboliger til boligsosialt formål. I flere land kan kommunene, gjennom plan- og bygningsloven, stille krav om et visst antall utleieboliger, og dette gjelder også i de dyreste prosjektene. For å få til dette i Norge, må lovverket endres. Hvis ikke, er kommunene avhengige av at de private utbyggerne selv ønsker en kommunal andel.
Tidlig inngripen
En viktig del av svaret ligger også i den direkte oppfølgingen av barn i faresonen. Verdens helseorganisasjon (WHO) har i sitt arbeid for å stoppe vold mot barn vurdert effektiviteten av ulike tiltak. Mens noen tiltak ikke har negativ effekt samfunnsøkonomisk, har tidlig inngrep i høyrisikofamilier (0–6 år) en effekt på 33 ganger ressursbruken. Et annet tiltak som også gir god score er hjemmebesøk.
Derfor trenger vi politiske løsninger for dem som trenger politikken aller mest.
Tilsvarende må det arbeides tidlig i skolen, ikke ved å pøse penger inn til alt mulig på barnetrinnet, men spesifikt gå mot de barn som strever mest. Som lærer Marit Barmala sier: «Jeg trenger ikke å bruke mer enn en dag i en førsteklasse for å peke ut hvem som vil streve som voksne. Det er veldig lett å se. Du kan se det i barnehagen også». De er lett å se, men de blir likevel oversett i norsk skole. Statistikken for spesialundervisning viser oss en trapp hvor det øker for hvert eneste år i skolen, men det skulle vært motsatt, innsatsen burde vært størst i første klasse.
Sosial mobilitet er ingen umulighet. Vi har innvandrerungdom som beviser dette hver eneste dag. Men det er vanskelig når utgangspunktet er som verst. Derfor trenger vi politiske løsninger for dem som trenger politikken aller mest.