I Klassekampens omtale av Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» reises en viktig debatt om troens og religionens plass i det offentlige rom. Bård Vegard Solhjell bommer når han hevder at svaret er å holde tro og religion unna politikk og offentlig debatt.
I mange saker er mine politiske standpunkt sterkt farget av min kristne tro. Troen forplikter meg ikke på én bestemt politisk ideologi, men kristne langs hele den politiske aksen vil være enige i en rekke kjernespørsmål fordi man har et felles utgangspunkt. Det betyr ikke at man deler standpunkt om de politiske løsningene, men troen på Jesus gjør noe med synet på mennesket og samfunnet.
La meg ta et aktuelt eksempel: Kampen mot moderne menneskehandel. Det finnes selvsagt et hav av gode grunner til at samfunnet må intensivere kampen mot denne styggedommen. Men sentralt for mitt engasjement er troen på en Gud og skaper. Er Gud opphav til livet gir det hvert eneste menneskeliv en ukrenkelig verdi. Utnytting, tvang og misbruk krenker dette menneskeverdet på det groveste og må derfor bekjempes. Enten engasjementet har sitt opphav i et ideologisk forankret verdisett, eller om det er mer direkte motivert av en Gudstro, mener jeg begge deler må være legitimt.
Det betyr ikke at jeg ønsker tettere bånd mellom stat og kirke, tvert imot. Og det betyr absolutt ikke at jeg ønsker en religiøs stat. Religion bør ikke være bærende for et politisk system, slik Hadia Tajik skriver i Aftenposten 2.august. Her tror jeg Bård Vegard Solhjell og jeg er enige, og det kan godt hende at nettopp dette er hans hovedanliggende. Politisk engasjement må skje innenfor rammene det liberale demokratiet gir oss. Samtidig må det må være legitimt for politikere og andre samfunnsaktører å være åpne med at deres tro former deres standpunkt, også i politiske valg.
Solhjell sier i intervjuet med Klassekampen 5.august at Houellebecqs roman gir grunn til å advare mot en slags «religionens tilbakekomst». Solhjell sier videre: «Hele opplysningstradisjonen representerer det viktigste fremskrittet Vesten har gjort noensinne – den har erstattet religion med vitenskap som fundamentet for det vi tror på i vår tid». Dette er klassisk sekulært tankegods som vil religiøst begrunnede standpunkter til livs. Et av hovedproblemene til slik tenking er den filosofiske forutsetningen om at former for ateistisk tenking er mer nøytral enn religiøse former for rasjonalitet.
Den svenske forfatteren og foredragsholderen Magnus Malms bok «Som om Gud ikke finnes» kritiserer den liberale opplysningstradisjons ønske om å trekke et vanntett skille mellom kirken som sfæren for det religiøse og samfunnet som arena for opplyst debatt. Malm peker på at for sterk aversjon mot tenking med et religiøst utgangspunkt øker polariseringen i samfunnet og trekker grupperinger fra hverandre istedenfor å bygge broer.
Jeg vil påstå at en slik holdning Solhjell her forfekter overfor mennesker med en religiøs overbevisning som bakgrunn for sitt engasjement, også i politikken, vil føre til nettopp dette: Steile fronter, frykt og mistenkeliggjøring. Det er mulig å forstå Solhjells resonnement, særlig i lys av Houellebecqs skremmende roman. Men om vi tillater frykten for religiøs fundamentalisme å føre til en forsterket sekularisme som vil avskrive tro og religion som irrelevant og farlig i offentlig debatt, vi det forsterke frontene fremfor å bygge broene både Norge og Europa sårt trenger. En hardnakket sekularisme vil gjemme det religiøse bort. Resultatet kan bli en farlig fundamentalisme distansert fra samfunnet og offentlig debatt.
President Barack Obamas tale i begravelsen til Clementa Pinckney, et av ofrene etter kirkemassakeren i Charleston, illustrerer hvor stor forskjell det er mellom USA og Norge i forståelsen av troens og religionens plass i samfunnet. Den amerikanske presidenten synger «Amazing Grace» foran en begeistret forsamling og høster lovord for det han gjør. Jonas Gahr Støre gjennomfører et moderat, dog modig, besøk til Sarons Dal og blir møtt med forundring og skepsis i norsk offentlighet. Amerikanerne evner å ha to tanker i hodet samtidig: En liberal og sekulær stat kombinert med et livssynsåpent samfunn. Det en bedre løsning enn det vi finner i mange europeiske land: Der vil vi behandle menneskers tro omtrent som et klesplagg. Noe de tar av seg når de går ut døren om morgenen for så å finne frem når de kommer hjem om kvelden. Det skal ikke ha noe å gjøre med deres liv og daglige virke i samfunnet. Det blir et slags sekulært fangenskap. Resultatet vil være et fattigere og mer totalitært samfunn.
Jeg er glad for at presten Martin Luther King jr, i sin kamp for svartes rettigheter i USA, ikke ble begrenset av opplysningstidens idealer. Da hadde han bare talt for forsamlinger i kirkene de amerikanske sørstatene. Han tok sitt politiske engasjement ut av kirken hele veien til Washington. Han begrunnet sin overbevisning med et kristent menneskesyn, og han brukte Bibelen aktivt i sine taler.
Noen ganger lurer jeg på om det eksisterer en frykt for å leve tett på mennesker som virkelig tenker og tror annerledes enn det som er etablert tankegods: Mennesker som ikke deler en sekulær virkelighetsoppfatning. Det er på tide å begrave idéen om et livssynsnøytralt samfunn en gang for alle. Et steg på veien er å akseptere at menneskers tro også informerer deres engasjement i politiske saker.
