Om noen få måneder er det igjen valg i Norge. Asylbarna, trosfrihet, tvillingabort, E16, E39, jødenes rettigheter i Norge, eggdonasjon, surrogati, bybanen og mange andre viktige saker vil bli tema i den neste stortingsperioden. Hvem som får flertall i Stortinget har således stor betydning.
Ofte blir sagt at “du kan avgjøre” eller at “noen få kan bestemme landets retning”. Men det er vanskelig å tro på slikt, det kan føles langt til Oslo og Løvebakken, og det er tross alt ganske mange som deltar i valget. Denne spalten kunne selvsagt være skrevet om noen måneder, gjerne i september når det er valg, men dette handler ikke bare om å stemme, det handler også om betydningen av at vi engasjerer oss nå. Det gjelder å søke informasjon slik at det er mulig å mene noe om hvem vi vil skal styre skuten de neste fire årene.
Hver fjerde nordmann stemmer ikke når det er stortingsvalg. I stedet for å finne et valglokale i løpet av valgkampen, vinner sofaen. For demokratiet er det bra hvis flest mulig deltar i valgene, og for partiene ligger en potensiell seier ofte i sofaen. For partiene er det selvsagt viktig å sloss om de som har tenkt å stemme på andre partier, men klarer de å mobilisere noen av hjemmesitterne, så kan det være langt mer effektivt. Høy mobilisering gir ofte valgseier.
Husk at mange av Stortingsmandatene bestemmes av noen få hundre stemmer, noen ganger enda færre! Særlig de minste partiene, kan vippes den ene eller andre veien pga noen få stemmer. Det handler både om sperregrensen og om kampen små partier har mot enda mindre partier, hvor det foregår en slags kannibalisme, slik at ingen blir representert. Dette har vi sett både mellom miljøpartiene og mellom kristne grupperinger.
Mange land har en sperregrense ved valgene, hvor hensikten er å unngå at for små partier blir representert i nasjonalforsamlingen. I Norge er den satt til fire prosent, og det er partiene som kommer over fire prosent ved stortingsvalget, som kjemper om de 19 utjevningsmandatene. Av en total på 169 stortingsrepresentanter er det altså et mandat i hvert fylke som fordeles ut ifra en total, noe som særlig kommer de minste partiene (over fire prosent) til gode.
De minste partiene får nemlig ikke alltid uttelling gjennom de såkalte distriktsmandatene, og er dermed prisgitt utjevningsmandatene. Dersom partiet har fått mange stemmer i ulike fylker uten å få noen innvalgt, kan dette bidra til at de får en representant som utjevningsmandat i for eksempel Nordland. Dermed blir ikke stemmene i de andre fylkene bortkastet, din stemme bidrar til at partiet du stemmer på blir representert på Stortinget.
Ofte blir det sagt at det ikke har noe å si hvem som styrer landet. Erna eller Jonas. Siv eller Trygve. Knut Arild eller Audun. Ja, vi er velsignet med gode politiske ledere som alle er hardtarbeidende og idealistiske i sin tilnærming, men det er forskjeller. Viktige samferdselsprosjekt skal avgjøres, store lokaliseringsdebatter venter, flere etiske spørsmål vil bli tema og fremtidens Norge skal bestemmes nå. Det bør være nok å nevne olje, friskoler og skatt for å minne alle om at det er forskjeller mellom partiene.
Kanskje kan vi også ta ansvar for at kollegaer, venner og andre bekjente velger å delta i årets valg. Se for deg en menighet, idrettsklubb eller stor arbeidsplass hvor hver fjerde ikke stemmer, dersom de hadde vært mobilisert ville det kunne bestemt hvem som fikk siste mandatet i et fylke. Selvfølgelig vil mange i stort sett alle grupper stemme forskjellig, men kanskje er det noen saker som opptar noen dem mer enn andre. Og da vil det ikke bare bli flere stemmer totalt, men også en økt andel til de partiene som svarer best på de sakene ulike grupper er opptatt av. Et slik sak kan være E16, hvor det trolig vil være betydningsfulle geografiske forskjeller.
Ingen av oss blir 100 prosent enig med ett parti. Skulle vi hatt partier som mente akkurat det samme som oss selv, ville vi trengt mer enn fem millioner partier i Norge. For noen kan nok valgomatene hos de ulike nettavisene være nyttige hjelpemiddel for valg av partier, men et enda bedre tips er å ta en titt på det ideologiske grunnlaget. Det er ikke uvesentlig hva slags grunntanker som er basis for den konkrete politikken.
Det høres kanskje litt kjedelig ut, men det er verdt å bruke litt tid på politikkens fundamenter. Det er utrolig mange saker vil dukke opp i løpet av en fireårsperiode, mange av sakene vil aldri være omtalt i et partiprogram, og da er det ideologien som vil være utslagsgivende. Det er således viktigere å være fornøyd med partiets fundament, enn hva de mener i alle mulige saker.
