(dette er et svar i en pågående debatt på Minervanett.no, vi anbefaler våre lesere å følge debatten der)
Vi skal se nærmere på den delen av Scheis artikkel som tar for seg konkrete forslag om legalisering av eutanasi. Det er nemlig når konkrete forslag presenteres, at problemene rundt liberalisering blir klare.
Schei mener eutanasi bør tilbys gamle og alvorlig syke. Men en lov som kun åpner for at gamle og alvorlig syke pasienter skal få hjelp til å dø er åpenbart diskriminerende og urettferdig overfor andre pasientgrupper, slik Schei selv påpeker. Ta for eksempel kronisk syke pasienter med lange leveutsikter som kanskje går en langsom og smertefull død i møte: Disse kan ha utsikt til langt mer lidelse totalt enn de som er døende. Hvordan kan man forsvare at disse ikke skal få hjelp til å dø dersom gamle og alvorlig syke skal gis muligheten?
Et viktig lovgivningsmessig prinsipp er at loven som utgangspunkt ikke skal være diskriminerende—i hvert fall så langt det lar seg gjennomføre, eller så langt en diskriminerende lovgivning har saklig og god begrunnelse. Altså kan den diskriminerende lovgivningen Schei foreslår forsvares dersom den har en saklig og god begrunnelse. Det later imidlertid ikke til å finnes noen slik begrunnelse utover det å forkorte sykeleiet for pasienter som allerede er nær døden. Behovet for å avslutte livet kan imidlertid være mye mer presserende for pasienter som ikke faller i denne kategorien. At gamle og syke pasienter skal favoriseres fremfor andre pasientgrupper virker derfor urimelig.
Schei uttrykker eksplisitt at en eutanasilov «bør diskriminere i favør av de gamle og alvorlig syke». Hun ønsker en regulering som «står i stil med våre verdier» der man samtidig «unngår en skråplaneffekt». For det første er det ikke i stil med våre verdier å diskriminere visse pasientgrupper fremfor andre. For det annet er det er ikke mulig å unngå en skråplaneffekt dersom man i utgangspunktet åpner for en diskriminerende lovgivning. Det finnes rett og slett ikke gode grunner for å opprettholde en slik diskriminering. Og når diskrimineringen blir grunnløs, så vil det stride mot rettferdighetssansen til folk flest—om ikke med det samme, så vil det skje over tid. I neste omgang vil flere mennesker kreve rett til å få eutanasi. Og så er vi på vei nedover.
La oss vende tilbake til det klassiske eksempelet fra Nederland. Eutanasilovgivningen tillater pasienter, etter frivillig og veloverveiet forespørsel, å få hjelp til å dø dersom de har uutholdelige lidelser uten utsikter til bedring. Det betyr at man kan få hjelp til å dø uavhengig av alder, forutsatt at disse kriteriene er oppfylt. Altså eksisterer ingen aldersdiskriminering slik Schei foreslår. Likevel ser vi nå en omfattende debatt omkring dødshjelp for personer med demens og de som føler seg «ferdig med livet». Stadig flere grupper krever en rett til å dø—når de selv vil, og hvordan de selv vil. Det er faktisk fremmet et konkret lovforslag, som i disse tider behandles i det nederlandske parlamentet, som åpner for at alle eldre som anser livet som «fullført» skal få muligheten til å dø.
Man skal være forsiktig med å argumentere ut i fra en skråplanseffekt. Men i tilfellet med aktiv dødshjelp, er det ingen vei utenom. Enhver liberalisering må favorisere et spesifikt menneskesyn, der selvbestemmelse opphøyes til det viktigste. Og det vil oppleves urettferdig om bare noen får full selvbestemmelse—ja, endog inkonsistent og irrasjonelt. Derfor vil man måtte liberalisere ytterligere. Empirien bekrefter altså dette. Det er med andre ord ikke til å komme ifra, at man vil oppleve en skråplanseffekt dersom man legaliserer eutanasi og legeassistert selvmord også i Norge.
