To av verdens ledende organisasjoner på det menneskerettslige området har aktualisert disse spørsmålene gjennom nylige vedtak. Amnesty International (AI) vil kjempe for at kjøp og salg av sex skal være tillatt i alle verdens land. Human Rights Watch (HRW) har gjort det til en av sine kampsaker å avkriminalisere besittelse og bruk av narkotika. I begge tilfeller argumenteres det med utgangspunkt i menneskerettighetene.
Organisasjonenes standpunkt er svært omstridt og har allerede medført betydelig debatt. I BT 19. august skriver journalist i Politiken, Claus Blok Thomsen, en opplysende kommentar om dette og påpeker at diskusjonen om menneskerettigheter vil bli mer provoserende i tiden som kommer. Dette blant annet fordi menneskerettighetsbegrepet stadig strekkes lenger, og på noen områder vil det som følge av dette pågå en verdikamp knyttet til begrepets innhold. Ettersom menneskerettighetene nærmest per definisjon skal ha forrang fremfor all annen lovgivning og praksis, vil det å få aksept for at noe er en menneskerett overstyre andre rettigheter og krav. Hvilke rettigheter som anses som menneskerettigheter vil derfor også ha stor betydning for samfunnsutviklingen.
Vi skal ikke underslå at både AI og HRW har gode intensjoner knyttet til sine standpunkt, og dette er organisasjoner som i flere andre sammenhenger gjør et svært viktig og godt arbeid. Vi er likevel dypt uenig med deres her nevnte standpunkt.
Norge har i dag et forbud mot sexkjøp. Dette er avgjørende for å drive et effektivt holdningsskapende arbeid med en tydelig melding om at kjøp og salg av menneskekroppen ikke er akseptabelt. Evalueringer av sexkjøpsloven viser at unge nordmenn er mer negative til prostitusjon etter at loven ble innført. Samtidig har lovforbudet mot sexkjøp også vist seg å være et svært viktig redskap i kampen mot menneskehandel og slaveri. For politiet er loven en innfallsport til å avdekke kriminalitet som omfatter kynisk utnyttelse av sårbare mennesker.
Heller ikke ønsket om å legalisere narkotika fremstår som godt menneskerettslig begrunnet. Parallelt med ønsket om å legalisere ser man også en økende tendens til å bagatellisere skadevirkningene som selv lettere narkotiske stoffer har. Det menneskerettslige perspektivet knyttet til narkotika må være å forebygge for å redde flest mulig fra rushelvetet, ikke å bruke menneskerettighetsbegrepet for kjempe for legalisering av disse rusmidlene. Det finnes helt sikkert mange steiner som ikke er snudd i jakten på gode virkemidler i kampen mot narkotika, men å gjøre retten til bruk av narkotika til en menneskerett er slik vi ser det definitivt ikke veien å gå.
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt i 1948 like etter avslutningen av Andre Verdenskrig. I tiden etter 1945 var millioner av mennesker i Europa på flukt. Det jødiske folk var systematisk forsøkt utryddet av nazistene, men også andre grupper som sigøynere, homofile, Jehovas Vitner, psykisk utviklingshemmede, politiske og religiøse opposisjonelle hadde vært utsatt for brutal forfølgelse. Behovet for nedfelte, universelle menneskerettigheter var presserende. Verdenserklæringens fundament for menneskerettighetene er tanken om at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd.
I Norge er menneskerettighetene gitt en stadig mer fremtredende plass i lovgivningen. Dette er positivt. De internasjonale menneskerettighetene kan gi verdifull korreksjon til norsk lovgivning og praksis, for eksempel når det gjelder barns rettigheter, vern om ulike minoriteter og andre sårbare grupper i samfunnet. Samtidig må vi være bevisst at også menneskerettighetsbegrepet kan være verdiladet. I vårt samfunn vil vi heldigvis kunne enes om de grunnleggende rettighetene, men i flere spørsmål vil bruken av menneskerettighetsbegrepet være gjenstand for debatt.
Retten til liv er en av de absolutt grunnleggende klassiske menneskerettighetene. Denne rettigheten har lenge vært utfordret av spørsmål knyttet til når livet rent faktisk oppstår. Fredag 28. august kunne NRK melde at helsepersonell ikke får varsle dersom en gravid kvinne utsettes for vold, selv om volden kan skade barnet i magen. Først når barnet er født kan helsepersonell varsle for å beskytte barnet. Fosterets rettsstilling i Norge er svært svak. I Danmark har en liberal praksis knyttet til fosterdiagnostikk medført rekordlave fødselstall for barn med Downs syndrom. I andre deler av verden er det betydelige underskudd av fødte jentebabyer som følge av det samme. Retten til liv har tradisjonelt vært forstått som en rett til å leve. I vår tid vil stadig flere aktører argumentere for at retten til liv også må forstås som en rett til å avslutte sitt liv gjennom assistert selvmord eller aktiv dødshjelp. . Hvordan vi stiller oss til disse spørsmålene utfordrer etter vårt syn selve grunnsteinen i menneskerettighetsbegrepet; den enkeltes ukrenkelige menneskeverd uavhengig av rase, kjønn, funksjonshemming, alder eller annet.
Vern mot forfølgelse og tortur er også grunnleggende menneskerettigheter som i vår tid er under press i møte med store flyktningestrømmer mot det europeiske kontinentet. I Europa bygges det murer og etableres piggtrådgjerder for å stenge desperate immigranter ute. Dette selv om mange av dem som er på flukt åpenbart vil bli utsatt for livstruende overgrep om de ikke finner vern utenfor sitt eget land. I møte med den pågående flyktningkrisen forsøker flere land å omdefinere selve flyktningbegrepet slik at terskelen for å få beskyttelse blir høyere enn den er etter dagens regelverk. Det europeiske storsamfunnet, Norge inkludert, ser ikke i tilstrekkelig grad ut til å ta innover seg at menneskerettigheter ikke er gratis – de kommer med en pris. I andre deler av verden står noen opp for egne eller andres rettigheter og betaler en pris i form av overgrep og kanskje tap av sitt liv. I vår del av verden vil det å stå opp for flyktningers menneskerettigheter kunne innebære at vi må gjøre økonomiske omprioriteringer som sikrer langt flere mennesker det vernet menneskerettighetene gir dem krav på. Vi står overfor en situasjon der vi må bevise at menneskerettigheter er mer enn ord på et papir.
Listen over utfordrende spørsmål knyttet til menneskerettigheter er lang og berører en rekke områder av samfunnet. Ytrings- og religionsfriheten vil i tiden som kommer bli presset fra ulike hold, og den enkeltes rett til privatliv vil bli utfordret i møte med samfunnets stadige behov for overvåkning og kontroll for å forhindre terror m.v. Hvordan vi håndterer spørsmålene om menneskerettigheter vil være av avgjørende betydning. Mer enn noen gang må vi stå opp for menneskerettighetene. Samtidig må vi være våken for at ikke alt som presenteres som menneskerettigheter nødvendigvis er universelle, udiskutable rettigheter.
Denne teksten er skrevet av nestleder i Skaperkraft Håkon Pettersen(se under) og advokat Per Erik Gåskjenn.
