Med høy konsentrasjon av innvandrere på begrensede områder, økende mengde kriminalitet og et politi som offentlig sier at de har tapt områdene, har vi i norsk debatt fått begrepet «svenske tilstander» om bydeler som Rinkeby i Stockholm. Statsråder og andre bruker årets valgkamp på å advare mot at vi kan få «svenske tilstander» i Norge.
I all hovedsak har politikerne vist til deler av Oslo, hvor de sosiale utfordringene er betydelig større enn i andre norske byer. Selv om levekårsmeldingen for Bergen viser bydeler og spesifikke områder med høy konsentrasjon av for eksempel sosialboliger, barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt osv, er det lite som minner om «svenske tilstander» á la Rinkeby.
Både politi og forskere har avist at vi har noe som minner om svenske tilstander i Norge.
Men det er bra at vi diskuterer integrering, sosial nød og ungdommer som sliter i årets valgkamp. Problemet med mange av aktørene som trekker dette frem, er at de neppe har et ønske om hjelp som sin hovedmotivasjon. Debatten om Rinkeby handler i all hovedsak om å finne argumenter mot å ta imot flyktninger.
Det er selvsagt ikke uvesentlig hvor mange flyktninger vi tar inn. Det handler ikke først og fremst om penger, men mer om kapasitet til å lykkes.
Klarer vi for eksempel å få spredd bosettingen når antall mennesker som skal bosettes øker dramatisk? Fra Bergen bør vi særlig se på de områdene hvor det er høy tetthet av kommunale boliger, kan vi i en tid hvor flere skal bosettes, samtidig også spre boligene?
Integrering er komplisert, men ikke umulig. Kostnadene ved å ikke lykkes kan bli enorme. Vi trenger vilje til å ta noen kostnader i dag, for å unngå store problemer i fremtiden. En enkel analyse av Sverige er nettopp det, at politikere og andre ikke har evnet å ta konsekvensene av å ville hjelpe mange. Det koster noe, men det lønner seg på lang sikt.
Det er særlig fire felt som utmerker seg dersom vi skal lykkes med integreringen:
Norskopplæring
Det er allmenn kjent at språk er en grunnleggende faktor for å lykkes med integrering. Likevel foreslo integreringsministeren å kutte i norskopplæring. I stedet for å kutte, burde vi øke mengden norskopplæring, og ikke minst også antallet som får dette. Integrering handler ikke bare om flyktninger, men også om arbeidsinnvandring.
Enslige mindreårige asylsøkere
Selv om FNs barnekomite, Barneombudet og en rekke rapporter har anbefalt å flytte ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år fra UDI til barnevernet, velger regjeringen å forskjellsbehandle denne gruppen. De får ikke den hjelpen eller kompetansen barn skulle hatt for å lykkes i Norge.
Kommunal bosetting
Til tross for uttalte ønsker om å spre sosialboliger, vokser mange barn med vanskelig utgangspunkt opp i nabolag som kan forverre situasjonen. Om du er flyktning med dårlig økonomi, eller etnisk norsk med dårlig økonomi, så vil det være krevende som barn å vokse opp i områder med store sosiale utfordringer. Kommunale utleieboliger burde vært spredt, og gjerne ved å pålegge private utbyggere en andel sosialboliger i alle nye prosjekt.
Skoletapere
15–20 prosent av norske skoleelever går ut av grunnskolen med ekstremt svake lese- og regneferdigheter. Vi har en skole som reproduserer forskjeller og som på ingen måte er den likhetsskolen Norge lenge snakket om. Vi har en forskjellsskole som naturligvis også skaper sosiale utfordringer. Uten å ta tak i skolen, og da særlig gutter med konsentrasjonsvansker, skaper vi tapere.
Det er sosial nød, utenforskap og ignoranse som er våre største problemer.
I boken Fremtidens tapere har jeg sammen med ulike fagfolk, politikere og personer med egenerfaring, prøvd å skissere hvem som vil streve mest i fremtidens Norge. Det er ikke innvandringen som peker seg ut som noe problem. Norge er et rikt land som har muligheter til å håndtere de gruppene som bor i Norge, eller eventuelt kommer til Norge de neste årene.
Vårt problem er mangel på endringer som hjelper de få menneskene, politikere og andre er redd skal gi oss «svenske tilstander». Det er sosial nød, utenforskap og ignoranse som er våre største problemer.
Uten å ta integrering alvorlig er det ikke vanskelig å mislykkes som integreringsminister. Du trenger ikke å reise til Sverige for å forstå det.
