Julie Andersland (V) er blitt utsatt for voldsom kritikk for hennes håndtering av årets id-markering i Grieghallen. Kritikken av Andersland og Grieghallen skygger for den virkelig viktige debatten.
Igjen debatteres det i hvilken grad trossamfunn skal ha tilgang på offentlig bygg i Bergen. Sist gang var det Frelsesarmeens virksomhet i Solheimsviken som var gjenstand for debatt. Den gangen mente byråden at deres aktiviteter var for «kristne» til å foregå på Ny-Krohnborg skole. Byrådet snudde, og så vidt jeg vet driver Frelsesarmeen fremdeles sitt arbeid på kommunal grunn i Solheimsviken.
Denne gangen har debatten et annet utgangspunkt: Julie Andersland forsøker å føre en prinsipiell og liberal linje i møte med Bergen moskés beslutning om å ha egen inngang for kvinner ved arrangementet i Grieghallen. Hun forsvarer noe jeg antar hun verken liker eller forstår. Men hun holder fast ved at hun ikke vil blande seg inn i hvilken religiøs praksis det enkelte trossamfunn utøver, så lenge det ikke bryter med norsk lov.
Det hun gjør er i tråd med et av Stålsett-utvalgets bærende prinsipp: Alle må tåle å bli utsatt for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom. Her har moskeen i Bergen utsatt andre, altså resten av oss, for sin religiøse praksis i det offentlig rom. Vi liker det dårlig.
Er det ikke likevel bedre å få en slik praksis frem i lyset enn å henvise den til lukkede gudshus?
Jeg kan verken forstå eller forklare en praksis med kjønnsdelte innganger til et slikt arrangement. Det man ser er en sterkere markering av forskjellen mellom menn og kvinner enn de fleste finner fornuftig, meg selv inkludert, og en slik markering rimer overhodet ikke med norske likestillingsidealer. Er det ikke likevel bedre å få en slik praksis frem i lyset enn å henvise den til lukkede gudshus?
Det krevende i denne saken er hvor grensen for vår toleranse skal gå, slik Hilde Sandvik skriver i BT 28. oktober. Hun sidestiller praksisen ved årets id-feiring med diskriminering basert på rase eller seksuell orientering. Ved å føre en slik argumentasjon kommer hun til konklusjonen at dette på ingen måte er akseptabelt på en offentlig arena som Grieghallen. Jeg mener Sandvik kaster ut en bommerang hun risikerer å få raskt i retur.
Det finnes mange organisasjoner og virksomheter (religiøse og ikke-religiøse) som har overbevisning eller praksis som strider med det politisk korrekte, uten at de av den grunn bør stenges ute av det offentlig rom.
Det er interessant at Sandvik i sin argumentasjon skiller mellom hva som foregår i gudshus og hva som skje i det offentlige rom. I det offentlige rommet må det være offentlige regler som gjelder, mens Stålsett-utvalget altså hevder at vi må tåle å bli utsatt for religiøs praksis også i det offentlige rommet. Men hva gjør vi når vi ikke liker den praksisen vi blir utsatt for?
I kritikken av Greighallen, Julie Andersland, diskrimineringsombudet og alle andre som har stått for en konsekvent, liberal linje i denne saken, ligger det en underliggende islamkritikk. Man liker ikke at menn og kvinner henvises til hver sin inngang. Det oppleves som et voldsomt tilbakeskritt for et av verdens mest likestilte land. Jeg mener man må våge å ta den debatten. Hvorfor har moskéen i Bergen en slik praksis? Hvilke verdier ligger til grunn? Hvordan opplever kvinnene dette?
Kristen tro og praksis har vært utsatt for kontinuerlig kritikk gjennom over 200 år. Storsamfunnet har utfordret de kristne miljøene i takt med samfunnsutviklingen, og ofte har det vært viktig og nødvendig. Jeg mener ikke med det at trossamfunn alltid skal justere seg etter hva som til enhver tid er politisk korrekt.
Som en konsekvens av tros- og forsamlingsfrihet, må samfunnet beskytte religiøse miljøers autonomi og selvråderett.
Som en konsekvens av tros- og forsamlingsfrihet, må samfunnet beskytte religiøse miljøers autonomi og selvråderett. Samtidig må trossamfunnene tåle offentlighetens kritiske søkelys. Og dersom vi evner å føre denne kritikken på en konstruktiv måte kan det bidra til større forståelse for hvordan troende tenker og lever, noe som er bra og nødvendig. Dernest vil det noen ganger avdekke holdninger eller praksis som må justeres, men da gjennom opplyst debatt og ikke forbud og utestengelse.
Man kan snu på det. Det er bra at en slik praksis som ble ført under id-feiringen når det offentlige rommet. Det gir en anledning for både debatt, dialog og større forståelse. Vi trenger alle tre om vi skal lykkes i å være et raust og mangfoldig samfunn i årene som kommer.
