I 2024 er det tusenårsjubileum for det som kalles kristenretten. Olav Haraldssons vedtak på Moster var startskuddet på en reise fra et rike der makten bestemte hva som var rett, til at retten styrte over makten. På mange måter førte den til Magnus Lagabøters landslov i 1274 som også har jubileum neste år.
Julen, Kristmessen, ble et helt grunnleggende symbol på at tingene var snudd på hodet. Sterke guder med torden og hammer ble erstattet av det svakeste: barnet i krybben.
Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde legger ikke skjul på at endringen var dramatisk. Så stor at vi sliter med å få øye på den:
«Det er i dag vanskeleg å forstå kor radikal endring kristninga av samfunnet var. Fram til den tid var styrke og makt gode i seg sjølv, og makt gav rett. Men med kristninga vart makt og rett skilt – rett var noko som sprang ut av Guds vilje og ikkje av forhold mellom menneske. Dermed vart herren si makt over trælen redusert, og til slutt var denne forma for slaveri avskaffa. Fedre og brødre si makt over kvinner vart redusert, og ei kvinne skulle etter kvart til dømes samtykkja ved ekteskap. Den rike si makt over den fattige vart redusert, og etter kvart fekk ein innført ei almisseplikt. Og hemnretten, sjølve grunnpilaren i rettssystemet, vart erstatta av kongen si plikt til å sikra Guds fred».
Muligens er det nettopp fordi dette er så vanskelig å forstå at læremidler sjelden får det med seg. Kanskje påvirkes noe også av at viktigste verktøy synes å være et maktperspektiv.
Fra en slik vinkel er det mindre interessant å fremheve at retten får makt, enn at det fortsatt handler om makt. I en ellers svært god lærebok er det første som forklares om landsloven som erstattet de gamle lokale lovene at den bidro til «et sterkere kongelig styringsapparat».
Forsonende nok legges til at den bygde på et «kristent menneskesyn om å vise omsorg for hverandre». Spesielt nevnes at den som stjal et brød på grunn av sult ikke skulle straffes og at lovbrytere skulle kunne vende tilbake til samfunnet etter å ha tatt sin straff.
Det overrasker likevel ikke at avsnittet fortsetter med makt: For å styrke forsvaret ble det bygd festninger.
Tilsvarende finnes i mange lærebøker og populærvitenskap. Maktperspektivet har makten. Resultatet er klare blindfelt. Det kommer dårlig frem at det skjer noe helt fundamentalt.
For nå skal det rette ikke lenger bestemmes av den sterkeste, men av det grunnleggende gode og riktige. Sagt på en annen måte kom nå idealene fra Kristus.
Slik Øyrehagen Sunde understreker, begynte man å tenke annerledes og ikke bare om makt. Svake skulle ikke lenger foraktes, men hjelpes. Fjerdedelen av kirkeskatten – tienden – var for de fattige. At alle barn skulle døpes og ingen lenger settes ut i skogen for å dø, ble et sterkt signal. Det måtte gjenspeiles på jorden at hver enkelt var verdifull i Guds øyne.
Vi gikk fra en kollektiv tankegang til individer som stod til ansvar overfor hverandre – og dypest sett Gud. Alle skulle lytte til lover og samvittighet, ikke jakte etter ære.
Men vent litt. Nå rekker noen sikkert opp hånden. For hvem har ikke vokst opp med bilder av kristendom som ødeleggende for selvutfoldelse, som noe mørkt og autoritært som påfører oss skam?
Kanskje er det prisen for at nettopp kristne verdier vant frem. Vi har fått briller som gjør at vi ikke ser det førkristne. Vi er blitt så kristne at vi misliker kristning med sverd. Vi er blitt så individualistiske at vi ikke ser hva som gjorde oss til individer. Alle kan føle skam, men det er avgjørende forskjell på at skam og ære er i sentrum og å bygge på nestekjærlighet og tilgivelse.
Slik Larry Siedentop argumenterer for i «Inventing the Individual», ga kristendommen på mange områder motsatte impulser av antikkens slavesamfunn med sterke hierarkier og lite sosial mobilitet. Idealet var ikke lenger ære og makt, men ydmykhet og nestekjærlighet. Forholdet til Gud ble viktigere enn forholdet til ætten.
Også i Norge førte nye lover til avgjørende endringer. Vi ble individer med personlig ansvar, selvstendige rettssubjekter. Forbudet mot søskenbarnekteskap reduserte ættens makt, siden allianser måtte finnes utenom familien. Kirken oppfordret nygifte til å etablere seg med egen jord. Kvinnens arv havnet ikke i mannens storfamilie.
Kanskje kan utviklingen best beskrives som en kulturell mutasjon. Psykologen Joseph Henrich argumenterer i «The Weirdest People in the World» for at Vesten ble endret sosialt og psykologisk. Før fremhevet man familiære forbindelser, nå fikk upersonlige forrang, i handel som i politikk. Spørsmålet ble ikke så mye hvem som var i slekt med hvem, men hvem som var flinkest eller hadde best varer.
Dette styrket et ideal om den upersonlige staten, den som ikke gjør forskjell, men følger lov og rett. Der vi alle har verdi og behandles som enkeltindivider. Der det ikke er makten og ætten, men retten som er det grunnleggende.
Der vi kan feire jul og Kristmesse i takknemlighet overfor ham som ble lagt i en krybbe.
