Da barne- og familieministeren nylig sendte ut invitasjon til innspillsmøte om ideell vekst i barnevernet, fastslo hun at ideell vekst er et mål i seg selv. Likevel kobler statsråden også dette sammen med såkalt avkommersialisering: «I tillegg til å vere eit mål i seg sjølve, skal ideell vekst understøtte arbeidet med å utfase dei store, kommersielle leverandørane.»
Stephen Sirris og Erika Eidslott ved VID hevder i Vårt Land 3. mars at «kommersiell versus ideell er et verdispørsmål» og etterlyser handlekraft fra myndighetene.
Som styreleder ved Modum Bad, og gjennom andre styreverv og politisk engasjement, har jeg lenge delt engasjementet for at ideell sektor bør få større plass i velferdstjenestene.
Hjertet i den norske modellen
Vi har flere gode argumenter. For det første bygde kirkelige og andre ideelle aktører opp tjenestene lenge før NAV, helseforetak og staten kom på banen. Ideelle aktører er hjertet i «den norske modellen». Både i kraft av historien og deres idealistiske formål og verdier er de en viktig del av velferdssamfunnet.
Om man kun vektlegger disse argumentene, kan det lett lede til en ukritisk støtte til «avkommersialisering» og jakten på «velferdsprofitører», der dette for oss reduseres til et spørsmål om mulighet for økte markedsandeler for oss selv.
Det er imidlertid et annet viktig argument som også begrunner ideelles posisjon i velferdstjenestene: hensynet til mangfold og maktspredning.
Dette argumentet blir tydeligst der hvor demokratiet står svakt. Derfor blir det ofte underkommunisert og glemt i den norske debatten: I alle frie land er statens makt balansert mot aktive og selvstendige sivilsamfunn.
Disse ivaretar både fellesskapsbehov og selvstendige organisasjonenes egne mål. De gir borgerne arenaer for engasjement der alternative oppfatninger kan formes og formidles. Sivilsamfunnet med dets ulike organisasjoner er derfor en arena for maktkritikk, og et vern mot maktkonsentrasjon.
Politiske spenninger
Dette er et hovedpoeng i Ytringsfrihetskommisjonens rapport. De innleder sin svært omfattende utredning med å slå fast at flere forbud og mer straff ikke er veien å gå. Kommisjonen konkluderer i stedet med at «et sterkt og mangfoldig sivilsamfunn og et fornuftig regulert ytringsrom er fortsatt den beste garantien for en solid reell ytringsfrihet.»
Det norske politiske landskapet er relativt harmonisk, og det er forbausende stor enighet om hovedprinsippene i velferdspolitikken. Det har likevel alltid vært politiske spenninger om innslaget av marked i tjenestene. Venstresiden vil begrense, og høyresiden vil åpne mer. De senere år har polariseringen økt og spørsmålet blitt mer betent.
Om de ideelle aktørene lar seg friste av kortsiktig gevinst ved å vikle seg inn i en politisk og ideologisk kamp mot andre aktører, kan vi fort gjøre vår egen sak en bjørnetjeneste.
Da har man innsnevret inngangsporten for sivilsamfunnets bidrag i velferdstjenestene, men man har også svekket argumentet om maktspredning.
I stedet for at oppmerksomheten rettes mot statens makt, snur man bevisbyrden over til de private aktørene. I praksis åpner man døra for at den til enhver tid sittende regjering kan gjøre seg til dommer over om våre formål er verdige til å bidra i velferdstjenestene.
Bør være varsomme
Det er viktig å ha et kritisk forhold til hvilken plass markedstenkningen skal ha i velferdstjenestene. Det kan oppstå motsetninger mellom et mål om overskudd og målet om å ivareta pasienter og brukere. Samtidig viser historien at staten selv også kan misbruke velferdstjenestene for andre formål og begå overgrep mot enkeltmennesker, til tider med ideelle organisasjoner som bidragsytere. Både assimileringen av romanifolket og fornorskingspolitikken kan tjene som eksempler.
Det bør minne oss om at vi bør være varsomme med å gjøre sorteringen mellom kategorier av virksomheter til verdispørsmål. Ikke minst bør det minne om at vi til enhver tid trenger et sterkt sivilsamfunn med et mangfold av uavhengige aktører som kan utøve maktkritikk.
Presset mot ideell sektor skyldes både politikernes tvetydige forhold til ideelle, men også at helseforetak og byråkratiet ofte ser oss som «hår i suppa» i en verden der alt blir enklest i egen regi.
Vi ivaretar våre egne interesser best gjennom ikke å vikle oss inn i kampen på den politiske og ideologiske slagmarken. I lengden er det best å ikke arbeide mot andre, men å snakke for vår egen sak. Og da har vi nok av gode argumenter.
