Denne uken har jeg brukt en pen sum av familiens budsjett på å sikre meg Roald Dahls barnebøker i sin opprinnelige frekke og freidige form – på både engelsk og norsk.
Jeg skal ikke avsløre nøyaktig hvor stor summen ble, men jeg kan med sikkerhet si at det ikke blir ny skalljakke denne sesongen. Det britiske forlaget som utgir Roald Dahls bøker er i gang med en prosess hvor språket skal poleres for ubehag, og hvor man legger til setninger for å gjøre fortellingen mer inkluderende. Roald Dahl-fans er i harnisk, meg selv inkludert. Derav panikk-aksjonen på Norli.
Som fersk mor lærte jeg tidlig at barnebøker som er mer enn to tiår gamle alltid bør skumleses før de leses høyt. Husker du grunnen til at Dumbo lærer å fly? Det er fordi han drikker seg så sørpe full på champagne at han dagen derpå våkner i et tre og må finne en vei ned. Jegeren i Snehvit skal ikke bare forlate henne i skogen; oppdraget er ikke utført før han leverer hjertet hennes i en pent utsmykket eske til dronningen. I en av bøkene i Jason-serien jobber moren som nakenmodell på kveldstid for å få råd til vinterjakken hans. En venninne av meg fikk et problem med fridiktningen til sin sønn på grunn av de utførlige illustrasjonene i boken.
Jeg skumleser alltid Roald Dahl og C.S. Lewis før jeg leser høyt for barna. Det er fordi det ofte går ut over fregnete barn (Dahl) og tidvis jenter (Lewis), og jeg har begge deler. Når de blir større og evner å fortolke kan de lese selv, kritisere, la seg provosere og reflektere over hvor rart det er at dette var greit før, men ikke nå. Den opplevelsen vil jeg ikke ta fra dem. De skal få tygge på disse utfordringene selv. Lære seg å leve med at de store forfatternes verker er tidløse og tidsavhengige på samme tid. At bøker må leses med flere lag. At ubehagelige reaksjoner på tekster ikke skal unngås, men utforskes.
Så hvis noen trenger en Roald Dahl-bok i sin uslipte form, så bestilte jeg faktisk et par ekstra. Det vil ikke koste mer enn en anstendig skalljakke.
