Er det krig eller fred nå?

Ser vi over hagegjerdet ser vi Vladimir Putin, og han er i gang med flytte gjerdet utover i den andre retningen.

Da Berlinmuren falt gikk jeg tredje klasse på Fosen videregående skole. Vi leste om delingen av Europa etter krigen samtidig som TV-bildene viste det historiske gjennombruddet da muren smuldret og folk gledesstrålende kunne passere over åpne grenser igjen.

Vi levde lenge i troen på at nå ville nærmest tyngdeloven selv drive utviklingen mot demokrati og fred. Nå har vi i noen år levd med mer spenning og uro, og i går morges våknet vi til en nyhet som kanskje endrer historien. Russlands president viser verden at han er villig til å krige til seg nye landområder.

Dette gir grunn til å tenke gjennom vår egen sikkerhet i Norge. Vi har alltid visst at det kan bli krig igjen, selv om vi må innrømme at det har vært en fjern tanke.

Men den viktigste endringen for det norske trusselbildet er ikke at den russiske presidenten er villig til å krige til seg landområder.

Den viktigste endringen er at både Vladimir Putin og andre med aggressive hensikter har fått et mye større register å spille på.

Vi har vært vant til å tenke at vi har enten fred eller krig. Men ny teknologi har endret dette bildet. I stortingsmeldingen «Samfunnssikkerhet i en usikker verden» beskrives dette slik:

«Samfunnets økte digitalisering gir statlige og ikke-statlige aktører nye verktøy og arenaer til å forfølge sine strategiske interesser. Bruken av en kombinasjon av åpenlyse og fordekte militære og ikke-militære virkemidler, såkalt sammensatt virkemiddelbruk, utfordrer skillet mellom fred, sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt. Dette er situasjoner der en aktør bruker et spekter av ulike virkemidler for å påvirke aktører i Norge. Desinformasjon, investeringer i næringsvirksomhet, påvirkning gjennom diplomati, rekruttering eller innplassering av utro tjenere i kommersiell og offentlig virksomhet og digitale angrep er noen eksempler. Virkemidlene kan brukes hver for seg eller settes sammen og koordineres slik at de understøtter og forsterker hverandre.»

Det er altså nødvendigvis ikke slik at vi enten har krig eller fred. Vi kan også oppleve en situasjon der vi ikke angripes militært, men der en fiende likevel kan forsøke å bryte ned samfunnsstrukturene, tilliten til informasjon og i ytterste fall forårsake sammenbrudd.

Et eksempel på hvordan dette kan arte seg har vi både i de russiske forsøkene på å påvirke presidentvalget i USA og ikke minst dataangrepet på Stortinget som også ble begått av Russland.

I den nevnte stortingsmeldingen eksemplifiseres dette slik: For eksempel kan et digitalt angrep mot kritisk infrastruktur, som et datanettverk, forsøkes kombinert med en desinformasjonskampanje om at norske myndigheter har manglende evne til å sikre norske borgere trygg tilgang til internett. Da er truslene mot vårt samfunn sammensatte og rammer på tvers av sektorer.»

Dette var den viktigste grunnen til at jeg, i likhet med mange andre, trodde Putin ikke ville gå til militært angrep. Han har nå så mange andre virkemidler for å forsøke å destabilisere Ukraina og få utviklingen dit han ønsker, til en langt lavere kostnad. Og uten å risikere falne soldater som kan svekke hans popularitet og posisjon på hjemmebane.

Nå vet vi fasiten. Han er villig til å gå lenger enn vi trodde.

Og med det har vi også en god grunn til å skjerpe årvåkenheten her hjemme.

Mange kjenner igjen spenningen når nye naboer flytter inn i huset ved siden av. Norge har ikke fått ny nabo, men han har vist en side som gjør at vi må se på han med litt andre øyne. Ser vi over hagegjerdet ser vi Vladimir Putin, og han er i gang med flytte hagegjerdet utover i den andre retningen.

Vi har fred med naboen, militært sett. Men han kan være villig til å gå svært langt for å svekke demokratiet, tilliten i det norske samfunnet og institusjonene som gir oss friheten.

Den gode nyheten er at i denne kampen er vi alle vernepliktige soldater og kan bidra hele tiden. Vi kan lese kritisk på nett, være oppmerksom på propaganda og falske nyheter og vi kan være aktive borgere i en levende og kritisk samfunnsdebatt. Det styrker tilliten og gjør oss mer robuste mot angrep som kan komme.

Forbryteren i Ukraina er den russiske presidenten, ikke det russiske folket. Vi må både fordømme og reagere når forbrytelser skjer. Og vi må ruste opp forsvaret og har ingen grunn til å bli naive. Den viktigste bærebjelken er uansett troen på at samarbeid, åpenhet og å møysommelig bygge tillit er veien å gå. I Norge, og over landegrensene.

Da jeg gikk på videregående åpnet Europa opp. I dag lærer elevene om nye murer som bygges. Vi må gjøre alt som står i vår makt for at neste generasjon skal kunne ha den samme framtidstroen og optimismen som min generasjon fikk lov å oppleve.

Personbilde Øyvind Håbrekke

Øyvind Håbrekke

Øyvind Håbrekke var faglig leder i Skaperkraft fra 2017-2023. Håbrekke har lang politisk erfaring, blant annet som politisk rådgiver og statssekretær i Olje- og energidepartementet fra 2001–2004 og som statssekretær …

Anbefalte artikler

Gode samfunn trenger noe det snakkes for lite om: Ressurser som best kan utvikles i sterke sivilsamfunn. Her kan mange gjøre mye, ikke minst kristne menigheter og forsamlinger. Simen Velle

Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 11. mars 2024

Skaperkraft har laget samtaleguider til Bjørgvin bispedømmes miniserie om kristenretten. I serien «Hendelsen som forandret Norge» blir vi med «Farmen-presten» Thor Haavik på en reise i tid og rom om

Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 8. februar 2024
Del innhold