Et harem av kvinner er ikke likestilling

Gode samfunn trenger noe det snakkes for lite om: Ressurser som best kan utvikles i sterke sivilsamfunn. Her kan mange gjøre mye, ikke minst kristne menigheter og forsamlinger.

Simen Velle traff en nerve da han hevdet at likestillingen var gått for langt siden «få menn har tilgang til alle jentene, mens andre menn ikke får seg noe som helst». Han trakk det heldigvis tilbake, men debatten er viktig – for alle.

Det er verken likestillingens eller deres egen skyld når gutter ikke finner en partner. Muligens er noe ren demografi: I Norge er det flere menn enn kvinner i de fleste årskull. Men enten man er i sentrum, på høyre- eller venstresiden, er det enighet om at verken staten eller guttene har alt ansvar for løsninger.

Utfordringene er enkle å forstå. Tenk deg et samfunn der mektige menn til enhver tid har ti kvinner. I realiteten betyr det at for hver eneste av disse mektige vil ni menn være enslige.

Er du mann, er du overveiende sannsynlig blant dem. Harem er ikke likestilling for noen.

Jeg har vært i mange samtaler om hva som skaper gode samfunn, men så langt har ingen foreslått fri sex eller harem. Vi trenger verken stormannsgale keisere eller rundbrennere uten forpliktelser. Det finnes bedre forbilder enn Caligula og Casanova.

Store ubalanser i hvem som kan få partnere, skaper spenninger, håpløshet og desperasjon, og ikke bare under overflaten.

Antagelig er det en legende at Harald Hårfagre hadde «ti koner og tyve friller», men datidens mektige hadde mange kvinner, treller eller fri, spredd på flere gårder eller samlet på én. Adam av Bremen så grunn til å ta godt i: «De fleste av dem har to, tre, eller uendelig mange koner på én gang».

Det er ikke underlig om menn hadde lyst til å reise i viking, og ikke bare for å vinne gull og ære.

I krigerkulturer er det ofte underskudd på menn. Kvinner må forsørges og samfunnet trenger barn. Store forskjeller mellom fattige og rike kan føre til enda mer flerkoneri. Rike menn har større økonomisk mulighet til å skaffe seg koner, og ikke bare fordi de tiltrekker seg flere enn fattige.

Dette blir fort en ond sirkel: Flerkoneri bidrar ikke til mer egalitære samfunn.

Vikingene snudde ikke om på grunn av likestillingsministre, men en motmakt: Kirken.

På mange måter var kristenretten en revolusjon for 1000 år siden. Det ble et ideal å sette treller fri, og kirken fremmet livslange, monogame ekteskap.

Nå kunne de aller fleste ikke bare få barn, men mulighet til familie. Samtidig svekket kirken ættens makt med kravet om å gifte seg godt utenfor nærmeste familie. I stedet for at slekten satte premissene, kom individet i fokus.

Kulturskiftet var dramatisk. Mektige menn ga avkall på flerkoneri, selv om noen alltid har hatt et par damer på lur. Enten man lever etter det eller ei, er det monogame ekteskapet en del av vår egalitære ryggrad.

At flere kan stifte familie, gjør det selvsagt ikke til en dans på roser å være kvinne – eller mann. Det overrasker likevel ikke at kvinner i samfunn med flerkoneri er mer preget av mistillit, angst og psykoser.

Livskvaliteten er lavere, familielivet mer problemfylt. FNs menneskerettighetskommisjon er heldigvis tydelig: «Polygami er et overgrep mot kvinners verdighet. Det er en utillatelig diskriminering mot kvinner. Følgelig bør det avskaffes alle steder» (General Comment 28).

Hvert år er flere på gudstjenester enn fotballkamper. Det gir et stort ansvar – og en unik mulighet.

Det er ikke polygami eller polygeni («harem») i klassisk forstand at noen menn i 2024 kan ta for seg eller noen kvinner søker menn øverst på rangstigen. Men effekten er den samme: Jo flere menn som til enhver tid har flere kvinner, dess flere menn har ingen.

Som så ofte er det lettere å snakke om enn å løse utfordringene. Holdninger endrer seg ikke over natten. Vi kan ikke forvente brede og dype endringer med det første.

Kanskje handler mye om gutter som faller utenfor. Emil som tjener for lite eller knapt nok vasker seg på lørdager. Lukas som ikke snakker om annet enn sære tv-serier – eller sex.

Jonas i en skole som er mer tilrettelagt for jenter. Tor som ikke vil forplikte seg, siden han alltid kan møte en ny på T-banen eller Tinder. William som har lest for mye Andrew Tate eller for lite Jordan Peterson.

Kanskje handler noe om jenter som foretrekker menn som tjener bedre, er høyere utdannet eller har makt. Thea som tror at TikTok er livet. Inger som tror at influencere kan noe viktig om livet.

Selv om det heldigvis gjelder langt fra alle gutter eller jenter, bidrar det til ubalansen. Samfunn blir ikke mer bærekraftige når stadig færre ønsker barn før de er 30. I hvert fall ikke flere enn to.

Verken enkeltindivider eller staten kan løse dette. Likestilling fremmes med mer enn lover. Vi trenger et sterkt sivilsamfunn for å stimulere til forpliktelser og relasjoner: Klubber og foreninger, kor og korps, folkehøyskoler og forsamlinger, idrettslag og ildsjeler.

Gode liv skapes på arenaer der vi kan møtes, få og dele interesser, utvikle oss sammen, le og gråte, gi og få, lære om tilgivelse og tålmodighet, om å forsake, ta ansvar og gi hverandre tid.

Det er altså ikke enkelt. Nettopp derfor må vi se bredt etter ressurser.

I Norge er det kristne menigheter som samler flest. Kanskje må kirken igjen ta grep. Hvert år er flere på gudstjenester enn fotballkamper. Det gir et stort ansvar, og en unik mulighet.

Denne saken ble først publisert hos Dagen, 08.03.2024. Den kan leses her.