Saken i Vårt Land hvor Jens Arne Dolmen og Magne Hultgren forteller om sine erfaringer som funksjonshemmede i karismatiske miljøer er smertefull lesning. Heldigvis er de begge nå del av sunne miljøer hvor de trives. Det skulle bare mangle at personer med funksjonsnedsettelse opplever menigheter som like tilgjengelige som andre. Eller?
Omtrent hver femte nordmann oppgir å ha en funksjonsnedsettelse. Allikevel er denne gruppen sterkt underrepresentert i menighets- og organisasjonsliv. Det handler sannsynligvis ikke om at de har like alvorlige opplevelser som Dolmen og Hultgren forteller om, hvor skadelige holdninger kommer eksplisitt til uttrykk. Det handler om et mer underliggende problem, nemlig den unnlatelsessynden knyttet til hva som ikke sies og ikke gjøres i deres nærkirke. Når vi ikke er klar over barrierer for deltakelse for personer med en eller annen form for funksjonsnedsettelse, så lar vi de barrierene fortsette å leve. En person med funksjonsnedsettelse blir først funksjonshemmet i møte med disse barrierene. Hemmingen, eller forhindringen, er det samfunnet som står for.
Veien inn til deltakelse i våre gudstjeneste- og smågruppefellesskap har flere synlige og usynlige hindringer enn vi liker å innrømme. Disse hindringene gjør noen til funksjonshemmede i selve møtet med gudstjenestefellesskapet. Vet vi nok om disse barrierene? Jeg vil påstå at vi ikke gjør det. Jeg har selv vært pastor og må innrømme at jeg ikke aktivt gikk inn i denne problemstillingen én gang. Ikke av vond vilje, men fordi spørsmålet lå for langt bak i bevisstheten.
Kanskje skulle vi invitere personer med ulike typer funksjonsnedsettelse til en tilfeldig gudstjeneste og intervjue dem etterpå. Hvordan var det å komme seg til kirkens inngangsdør? Tok folk kontakt da de kom inn? Hvordan var lydbildet under gudstjenesten? Ble bilder og videoer på storskjermen forklart, og nye mennesker på scenen introdusert? Er sangtekstene tilgjengelige i forkant slik at synshemmede kan lære seg dem på andre måter enn ved å lytte til forsamlingen? Ble de invitert til smågruppe?
Og på et dypere nivå: Hvordan ble bibelteksten om den blinde, eller lamme, mannen forkynt? Hvordan er det å være en blind femåring i søndagsskolen og høre denne teksten fortalt, med helbredelsen som det absolutte høydepunktet? Hvis overføringsverdien fra disse tekstene til våre liv er at det gode livet leves fritt for funksjonsnedsettelser, sitter funksjonssjåvinismen like dypt i oss som i resten av samfunnet. Funksjonssjåvinismen forherliger det fullt ut fungerende som en norm for alle mennesker, og rettferdiggjør diskriminerende praksiser mot personer med en eller annen form for funksjonsnedsettelse. Ingen av oss ønsker å innrømme denne holdningen hos oss selv. Men handlingene våre kommuniserer kanskje noe annet.
Eksplisitte holdninger og uttalelser er forholdsvis enkle å gripe tak i. Men den jevne utilgjengeligheten, den som tar tid å identifisere og rette opp i, er det underliggende problemet, som kirker over hele menighetslandskapet bør ta tak i.
Takk til Milada Vigerova på Unsplash for fremhevet bilde.
