I følge tall fra Justisdepartementet vil det trolig bli satt ny rekord i år, 8000 «ulovlige asylsøkere» skal i løpet av 2015 returneres til det man antar er opprinnelseslandet. I utgangspunktet er de fleste av oss glade for at man kan få hjemsendt de som oppholder seg ulovlig i Norge. Vi ønsker ikke at asylordningen skal misbrukes. Men jeg kjenner flere av disse «ulovlige», det er mennesker som deg og meg, bare at de ofte er i en svært desperat situasjon.
En av de som skal sendes ut i år er en iransk kvinne bosatt i Bergen. Hun er en såkalt konvertitt, det betyr at hun har skiftet tro. Tidligere var hun muslim slik de aller fleste i Iran er, nå er hun blitt en kristen. De siste ti årene har hun bodd i Norge, i år kom det endelige vedtaket om hun må returnere til Iran, et land hvor trosfrihet ikke er noen rettighet.
Hun er altså ingen kriminell asylsøker, men en kvinne som frykter for sitt liv. Nå skal hun tvangsutsendes. Hun kommer med på skryte-listen til Justisdepartementet, men jeg synes ikke det er mye å være stolt av.
Mange av de som omtales som som ulovlige asylsøkere går også under betegnelsen «papirløse». Dette er gjerne mennesker som har søkt asyl, fått avslag og ikke returnert til hjemlandet. Mange av disse er ikke mulig for politiet å returnere. Det skyldes for eksempel de fleste i denne gruppen kommer fra særdeles urolige områder som gjerne er krigsherjet og hvor menneskerettighetene i svært liten grad blir respektert.
I følge papirløs.no gjelder dette blant annet disse landene: Iran, Etiopia, Eritrea, Irak, Sri Lanka, Afghanistan, Somalia, DR Kongo og Tsjetsjenia. Papirløs.no sier også at dette er de samme landene som Politiets utlendingsenhet oppgir er vanskelige å tvangsreturnere til.
Dersom du er papirløs i Norge, står du uten rettigheter. Du har ikke lov å være i Norge, men du er her. For å overleve må mange jobbe svart, vi finner de i byggebransjen, i ulike servicenæringer og også som prostituerte. De tjener lite og bor ofte svært kummerlig.
Når de får helseproblemer er det ofte vanskelig å få hjelp. Papirløse har etter loven kun rett til akutthjelp. Men av frykt for å bli meldt til myndighetene er det mange som ikke oppsøker hjelp og de som gjør det kan bli stående igjen med en stor regning de på ingen måte har mulighet til å betale. Tenk bare hva som kan skje ved en fødsel, som i Norge koster opp mot 50-60.000 hvis det blir keisersnitt. Dette er egentlig et slags kastesystem, hvor en gruppe i befolkningen ikke får ta del i det som alle andre har rett på og som er helt elementært for å kunne overleve.
Noen av de som oppholder seg ulovlig i Norge er ofre for menneskehandel. Mens vi hører at politiet har arrestert og utsendt narkolangere, kan realiteten være at dette var unge gutter sendt på dopturne i hele Europa av kyniske menneskehandlere. Til slutt havner de i Bergen. Da jubler vi fordi politiet sender ut disse kriminelle. Men hva er dem egentlig? Ofre eller kriminelle asylsøkere uten rett til å være i Norge? Antakelig begge deler. Som en rik en nasjon med mye kunnskap om disse skjebnene, hva gjør vi? Glemmer vi at de er enkeltmennesker med dramatiske personlige historier?
Et av landene som det nå skal returneres mange til er Nigeria. Landet er statistisk sett et land i god økonomisk utvikling. Det skjer mye bra i Nigeria, men det skjer også mye som er helt forferdelig. Det burde være nok å nevne Boko Haram. Og her oppstår utfordringen for norske myndigheter. Når asylsøkere skal tvangsutsendes så kan de ofte ikke sendes til sin hjemby, men de må sendes til et helt annet sted hvor de ikke kjenner noen. Akkurat som med noen av asylbarna, 11 år gamle Fatema og familien ble sendt til Kabul i Afghanistan og ikke til Uruzgan-provinsen som de kommer fra fordi det området er for farlig. De blir altså plassert et fremmed sted uten forutsetninger for å få et godt liv.
I en forenklet debatt hvor vi bare snakker i store tall, fratar vj asylsøkere med avslag retten til å være et unikt menneske med en unik historie. Vi bør la oss utfordre av enkelthistoriene. Ikke fordi vi skal si at det er greit å bryte norsk lov, ei heller for å åpne alle grenser. Men fordi alle har en verdi og fordi enkelthistoriene kan finjustere politikken slik at mennesker med reellt beskyttelsebehov får reell hjelp.