Som nyinnflyttet til Norge og Oslo var det en stor overraskelse å bli kjent med den såkalte «sykkelbyen Oslo». Ambisjonene til de ulike partiene er mange, og i flere programmer ser vi henvisninger til nettopp Nederland hvor jeg kommer fra. Og det er kanskje ikke så rart at man ser til Nederland i spørsmål som omhandler tilrettelegging for sykkel. Av en befolkning på 18 millioner mennesker, eier 13,4 millioner nederlendere en egen sykkel, noe som tilsvarer en prosentandel på 84. I hovedstaden Amsterdam bor det omtrent 800.000 mennesker og 63 % av disse bruker sykkelen daglig. En dramatisk forskjell sammenlignet med Oslo, der bare 8,3 % av de 600.000 innbyggerne bruker sykkel daglig. Hvorfor er det slik?
Men før jeg går videre må jeg få understreke at jeg er svært glad for å bo i Oslo, når jeg likevel så tydelig som dette påpeker noe jeg mener er en stor mangel, så er det fordi jeg håper og tror at det er vilje til å gjøre noe konkret med ambisjonene om å bli en sykkelby. Oslo kan bli mye bedre.
Jeg er selv svært begeistret for sykkel. Som de fleste andre i Nederland, var dette noe jeg vokste opp med. Vi har sykkeltimer, sykkelprøver og foreldre stadig løpende etter for å se hvordan det går. Sykkel er en viktig del av livet og ikke bare et transportmiddel eller en treningsform. Det starter så tidlig som på styret til mødrene våre, i et lite sykkelsete. Der opplever vi verdens hurtige gang. Når vi er omtrent tre år får vi egen sykkel med støttehjul, som før eller senere går av, og så sykler vi, helt alene. I byen, på landet, langs dikene eller i skogen, overalt kan man sykle. Så lenge man følger reglene, både de skrevne og de uskrevne.
En nederlandsk syklists største frykt er turister som ikke kjenner reglene. De sykler mot strømmen, de sykler på fortauet og de sykler så fort at det er farlig for alle rundt dem. Slik jeg ser det: om det ikke finnes regler, blir det mangel på system, folk blir forvirret og det oppstår ulykker.
Når du kjører bil i Nederland må du alltid, ja alltid, sjekke om det kommer syklister eller gående i dødvinkelen. Man kjører aldri inn eller ut av en rundkjøring uten å strekke nakken og se rundt hele bilen. Enten man går eller sykler er man alltid på høyre side av veien. Sykler kan ikke komme opp på fortauet, og kan definitivt ikke sykle motstrøms. Syklistene eier ikke veiene, selv om de kan gå raskere enn noe annet transportmiddel i byen. Syklisten er ansvarlig for å justere farten til situasjonen rundt. Han/hun må ta sin del av ansvaret for å holde både seg selv og de rundt seg trygg. Trafikken har mange slags trafikanter, og alle må passe på og ta hensyn til hverandre.
Jeg flyttet altså nylig til Oslo, og gledet meg til å kunne sykle til jobb. Jeg oppdaget følgende: Når jeg syklet i gaten var jeg i stor fare for å bli truffet av en bil. Når jeg i stedet bestemte meg for å gå på fortauet, var jeg i stor fare for å blir truffet av … en sykkel! En morgen ble jeg truffet i skulderen av en syklist som ville passere på fortauet.
Fotgjengerfeltene er også farlige, for selv om biler stopper på rødt lys, så gjør ikke syklistene det. En mor med barnevogn måtte brått skubbe vognen inn i en busk, bare fordi en syklist skulle forbi. Det virker ikke som det finnes en sykkelkultur i Oslo, annet enn å sykle i spektakulære farger for treningens skyld. Jeg har inntrykk av at alle gjør seg klar til Tour de France.
Sykkelpatruljen i Aftenposten gjennomførte nylig en undersøkelse om hvilke politiske partier som har den beste sykkelpolitikken. Vinneren av denne testen var Miljøpartiet de Grønne. Noen av deres løsninger er å minske antall biler og legge mer proritet på syklister.
Dette er bra og jeg er enig med alle deres 18 punkt, men noe veldig viktig mangler.
Hva med å oppdatere og formidle trafikkreglene? Dette er et veldig viktig poeng når man vil skape en urban by der sykkel er en del av dagliglivet. Lover og regler for hvordan opptre med ditt valg av fremkomstmiddel, er kjempeviktig for å skape en trygg og god sykkelkultur.
Å være trygg i trafikken har ikke så mye å gjøre med å redusere bruken av biler, se på Amsterdam, en by med 800.000 mennesker og like mange sykler oppleves som trygg fordi alle vet hva som er forventet.
Å kjenne reglene fra en ung alder sammen med mye øvelse gjør det enkelere å være syklist i trafikken. Med klare regler blir bilistene tryggere på syklistenes adferd og vi får økt trygghet for de gående. Alt i alt blir det mer attraktivt å velge sykkel som fremkomstmiddel.
Nederlendere lærer fra ung alder at sykling er gøy og vi snakker ikke om helsefordeler eller rett utstyr når vi lærer å sykle. Å sykle er vanlig, billig og tilgjengelig for alle.
Dersom trafikkreglene blir oppdatert og kommunisert til alle trafikanter og barn lærer disse fra ung alder, vil det hjelpe mye for å skape en bedre sykkelkultur. Nordmenn vil forhåpentligvis bli inspirert til å ta sykkelen i stedet for bilen og vi får som resultat en grønnere by og sunnere mennesker.
Mitt håp for Norge, og Oslo spesielt, er at man vil kunne få en mer avslappet sykkelkultur. En kultur der det er vanlig, lett og gøy å sykle. Jeg håper at sykkelen blir tilgjengelig for alle, ung, gammel, fattig, rik, i sykkeldress eller i dress og slips. Og at man i alle deler av byen skal føle seg trygg når man nyter vakre Oslo fra sykkelsetet.
